Enmannhæren Æ på Barmarkturne 2012

 Av: Victor Josefsen

Hvem er egentlig Æ?

– Det er vel det jeg også prøver å komme 100% til bunns i. Når jeg finner svaret, er jeg kanskje klar til å pensjonere meg fra å uttrykke meg gjennom musikk, for det er vel det jeg er; en som bor på ei øy langt ute i havet, turnerer rundt, og gir ut plater… og kaller meg vel Æ som en litt feilkobla forkortelse for fødenavnet mitt, som da er Erling (Ramskjell, journ. anm.). Det er ikke som noen synes å tro, dialekt-utgaven for det personlige pronomenet «jeg» …som på min dialekt for øvrig er «e».

Sist jeg snakket med deg, i midten av januar, fortalte du: ”jeg sitter for det meste og driver propaganda, fyrer i ovnen og justerer matchformen fram mot februar». Du har vært flink med gjøre promo for Æ – Barmarkturne 2012, som starter på Mono 8. februar. Jeg har lest om turneen både her og der.

Driver du promo helt alene, eller?

– Jeg er vel en utpreget enmannshær, selv om jeg da har et band jeg pleier å spille med. Det er jo populært å beskrive det som markedsføring, informasjon eller opplysning, men nedkokt og destillert er det jo propaganda. Men det er jo en vesensforskjell på hva man vektlegger – det å skulle bli kjent/berømt/rik gjennom musikk, eller om man ser det å uttrykke seg musikalsk som et mål i seg selv.

– For min egen del, funker det ca. slik: Man påbegynner en kreativ, personlig og ganske enspora kreativ prosess, der man drar andre mennesker med underveis, og så ender det opp med ei plate. Så sitter man plutselig der med noe veldig emosjonelt som nå er et produkt… og en og annen regning man synes man bør betale. Da må man nesten prøve å få spredd det ut til de som kunne være interessert, og komme seg ut for å gjøre konserter. Men så lenge man ikke prøver å framstille seg som noe man ikke er, er normalt høflig og gir journalister noe de kan sjekke ut – så er det jo som regel noen som gjør det, og noen av dem igjen som sprer budskapet videre. Mange tilfeldigheter, også i denne bransjen hehe.

– Natt og Dag skrev for øvrig: Æ har bestemt seg for å konkurrere med !!! Various Artists om å ha det vanskeligste bandnavnet å google.

Er dette et ledd i promo-planen din, at folk virkelig må bruke tid og lete for å finne fram til dere på nettet?

– Hehe, Øyvind Holen blogget følgende da skiva kom: «Artisten med Norges enkleste artistnavn, Æ, har sluppet albumet med årets vanskeligste tittel, Udyrbarmark: Alfatalismanisk/Omegalomantras. Tror jo det er en ok start å google titlene på skivene mine, for å få fatt i hva jeg og mine har gang i. Jeg begynte å kalle meg Æ lenge før årtusenskiftet, både som den mest ekstremt minimalistiske tilnærmingen til det å ha et artistnavn, men også pga. at personfokus aldri har vært noe tema i de bandene jeg har spilt i. Kanskje jeg burde få meg som karrieremål å få topptreffene på google, når man søker på Æ?

2010-utgivelsen din Prosaikk kom også på USB, som et album i pilleske, hvorfor USB?

– Det mases jo stadig om at platebransjen er død, og at musikken framtid er truet osv. osv. Personlig tror jeg mennesker liker fysiske ting, og estetiske objekter – og at den dimensjonen aldri vil forsvinne fra musikkformidling/presentasjon. Jeg er så heldig å jobbe i hop med et estetisk geni, Kjell Jakobsen http://www.kjelljakobsen.no/ som tar hva det skal være av utfordringer. Her hadde jeg tittelen Prosaikk, som jo også både høres ut som et legemiddel og motsatsen til noe poetisk. Resten falt seg naturlig.
Man fikk jo en del pepper av typen: Hva er dette slags fancy art-opplegg, er nå dette – ev. en litt sur; jaha, jeg hadde egentlig planlagt å gjøre det samme selv, altså.. Og i stor grad lot vel pressen hele formatet passere (til Datarock gjorde noe liknede etter ett år eller så). MEN, det som er med USB, er at det kanskje for tiden er verdens mest praktiske format: Alle datamaskiner har en USB-inngang, og det vil de sikkert ha etter at disc-drivene er forsvunnet. Så er det jo deilig å ha en hel masse plass til å smelle med ekstramateriale, videoer og Gud vet hva. Men jeg tror folk generelt var litt skeptiske: Har hørt opp til flere helt fantastiske historier om mennesker som har tatt feil av utgivelsen og sterk medisin, hehe.

Schtimm. Headphones tour 2002. Photo: Kristin Svorte

Du var i gruppa Schtimm tidligere. For ti år siden hadde Schtimm en turné der eneste lydkilde var hodetelefoner.

Hva kan publikum forvente av Æ på deres turné?

– Ja…. det var en relativt glad-traumatisk affære. Økonomisk, logistisk og praktisk IDIOTI, men musikalsk og artistisk veldig tilfredstillende – i følge tilbakemeldingene fra publikum, funka det også veldig bra. Vi spilte veldig nede og minimalistisk på den tida, så man kan vel si at det var et perfekt format for bandet.

– Vi reiste rundt med hele produksjonen i en Hi Ace, og det MINSTE vi brukte på en opprigg/nedrigg på en konsert var 7,5 timer. Ingen offentlige instanser/støtteordninger syntes det var noe å støtte – verken da eller i etterkant, så det har blitt med den ene gangen. Men, vi er kollektivt glassklare på at vi ikke angrer et sekund.

– Nå skal jeg ut og turnere i det formatet jeg spiller aller mest i. Helt alene. Men, det er fint; man spiller kun på seg selv, og …det ekstremt enkle utgangspunktet til tross… man har jo en dynamikk i det man gjør, selv om den denne gangen definitivt ligger på den mer minimalistiske/rolige enden av skalaen. Så da får man dra seg framover på ren energi, vilje og forhåpentligvis et låtmateriale publikum finner bra.

Og senere i vinter skal du på en (ateistisk) kirketurne, hva innebærer det?

– Den har vi skjøvet til høsten av et par praktiske grunner. Den seneste skiva, Udyrbarmark: Alfatalismanisk/Omegalomantras er basert på et bestillingsverk jeg og mine gjorde for kirkekonserten under Trænafestivalen i 2010. Vi ga forresten den konserten ut som en instant liveplate (også på USB). Et par timer etter at konserten var ferdig, miksa/mastra vi den, mangfoldiggjorde den og slapp den som en håndnummerert utgivelse. Man utsetter seg for en del heavy ekstra-arbeid, hehe. Vi tenker å gjøre en del kirkekonserter. For min egen del, er jeg ingen troende man, og selv om det ateistiske/agnostiske/ikke-religiøse aspektet ikke er noe man driver og proklamerer høylytt og bastant, er det like greit å ha det klargjort før man skal til med å gjøre kirkekonserter. «Ektefølt musikk» og, dyp personlig religiøsitet har jo begge en helt klart åndelig dimensjon.

– Kan vel ikke si at jeg har spesielt sans for dem som snakker om barnetro, at de tror på noe større enn seg selv, at de har en religiøs dimensjon osv., bare for å få innpass også på den arenaen – spesielt når det drar seg mot jul. Hykleri må vel være hakket værre en ateisme 🙂
Men det skal kirker ha: Jævla bra konsertlokaler!

Hvilke fem album har betydd mye for deg?

Ingen mennesker er jo enkeltstående, upåvirkede og totalt originale – men jeg tror inspirasjon ligger veldig indirekte for meg. Man beundrer som regel artister som man føler er seg selv, og ikke prøver å være noen andre. Jeg kommer sikkert til å våkne kaldsvettende, angrende og skamfull over å ha glemt en eller annen plate som VIRKELIG har gjort inntrykk på meg. Men her kjører jeg på med en blanding av 5 artister/plater som er jækelsk viktig. Har unnlatt klassisk musikk- bare sånn for å avgrense. Så per akkurat nå vil jeg si.

The Beatles
Hele livsløpet, dramaturgien og utviklinga til dette bandet er helt unik. Har det eksistert bedre låtskrivere? Har det noensinne eksistert en trommis som så utpreget har «spilt», og ikke «slått» trommer? Bandkjemi, Phil Spector, gutsing på ny teknologi, drøy instrumentering… hvor skal man starte, og hvor skal man ev. slutte? Man kan sikkert sitte og gnu på at de hadde en veldig poppig start, at noen av de mer psykedeliske albumene er sterkere – men det er bare underordnede detaljer. The Beatles er selve ur-Bandet.

Stefan Sundström- «Hjärtats melodi»
Nå kjenner jeg jo han, har turnert en god del med han, og etter hvert blitt veldig innhabil. Derfor trekker jeg fram dette abumet fra før den tida, selv om jeg like gjerne kunne sagt «Ingenting har hänt», «Spelar Allan» eller mange andre Sundström-album.
Men jeg tror det er noe med dynamikken i dette albumet, som svinger fra beksvarte «Snickaboan», den relativt pønka «Fula gubben Hitler» til uendelig vakre» Sökte Gud», som treffer i alle fall meg hardt og vedvarende. Det rommer så mange lag og forskjellige stemninger, dette albumet – først og fremst er det sykt sterke låter med Sundströms sedvanlige briljante tekster og et band som ikke viker unna for noe. Kan ikke forklares, må høres.

Iron Maiden- Alt fram til «Fear of the dark», da den skiva kom datt jeg av.
Jeg synes uttrykket guilty pleasure er ganske døllt: Det baserer seg på skam, og at man ikke tør å stå for det man mener/føler, og har et islett av ironi i seg som jeg ikke er bekvem med. Men om man omformulerer det til ca. illogical pleasure, er jeg vel ca. der med Iron Maiden. De har aldri skrevet tekstene med størst litterær verdi, de har aldri heftet seg med å skulle videreutvikle seg, de er verken de raskeste, slemmeste eller tøffeste innenfor den harde rocken. Man kommer langt (lengst?) med bra låter og guts. Iron Maiden er som sprit: Tar man det inn, så funker det.

Nick Cave & the Bad Seeds «Live seeds»
har jo en hinsides bra produksjon. «Let Love In», «The Boatmans Call» ..the works, egentlig. Tenkte jeg måtte trekke fram denne, i og med at det er ei sjeldent bra liveskive. Vanskelig å sette fingeren på hva som gjør det, men man praktisk talt hører at her har man en artist og et band som eier enhver scene de går ut på, og MENER det de holder på med. Teknisk og musikalsk perfeksjon vil aldri bli et parameter for kvalitet. Denne skiva er et forbilledlig parameter på kvalitet.

Vladimir Vysotskij
Jeg kan ikke russisk, og jeg vet ærlig talt ikke om han ga ut noen studioalbum da han levde. Men han er med rette en stor legende. Har samlet meg i hop en stor bunke CDer med han, som jeg av og til sitter og beriker livet med. Dette er ikke rått, det er blodig, drap. Emosjonell revolusjon. Samtidig så ømt, varmt og nært. Et klassisk eksempel på at musikk er internasjonalt og uten grenser.
Sjekk også ut Dan Fägerquist som har gjort et par skiver med Vys på svensk, for å adde enda en dimensjon til et kommende oppheng.

Turné:
08.02 Mono, Oslo
09.02 Blæst, Trondheim
10.02 Cafe Victoria, Bergen
11.02 Fauske Hotell, Fauske
12.02 Skarven, Tromsø
13.02 Hamsunsenteret, Hamarøy m/ Ingeborg Oktober
14.02 Harstad Viseverft, Harstad
15.02 Lofoten Kulturhus, Svolvær
16.02 Dama Di, Bodø
17.02 Gimle, Bodø (fri alder)
18.02 Retro, Sortland
19.02 Kvitbrygga, Sortland (fri alder)

Du kan låne den forrige skiva Prosaikk av Æ hos oss, og snart er også den doble sisteskiva Udyrbarmark: Alfatalismanisk/Omegalomantras tilgjengelig på Deichmanske bibliotek, Musikkavdelingen!

Foto Æ. Kred: Gaya Arutyunian