Mayhem: Høydepunkter fra Inferno?

Av: Victor Josefsen

Kanskje Arcturus som er tilbake og avslutter Infernofestivalen 2012 lørdag kl. 01:00 på Rockefeller. Eller kanskje Tsjuder som har har gjenoppstått. I kveld spiller de på Rockefeller kl. 21:15. Death metallens pionerer Autopsy som spiller på samme sted kl. 01.00 i kveld, er en annen kandidat.

Tidligere har Infernofestivalen hatt headlinere som Emperor, Dimmu Borgir, Immortal, Satyricon, Gorgoroth, Destruction, Morbid Angel, Dissection, Candlemass, Opeth, Cathedral, Paradise Lost, Children of Bodom og Mayhem. Her følger en anmeldelse av Mayhems klassiske konsert på Infernofestivalen 2004.

Mayhem / Infernofestivalen / Rockefeller /2004

Kveldens, om ikke festivalens, høydepunkt Mayhem hadde fylt Rockefeller til bristepunktet i det jeg presset meg inn i lokalet med mitt sarte plastglass. Grisehodet tok fyr en stund før det inngikk nærmere bekjentskap med vokalist Maniacs fastmonterte knivblad og mottok en gratis flyvetur med god sikt ned til publikum. Hvor det landet vites ikke. Selv var jeg heldigvis edru nok til å ikke presse meg framover til en uviss fremtid. Mayhems scenshow er jo en beryktet sak, og de skuffet ikke denne gangen heller. Dette er faktisk den mest energiske Mayhem-konserten jeg har vært på. To gitarer var ingen dum idé i det hele tatt, og lydbildet var greit der jeg stod langt bak i lokalet. Det hele ble topp med noen fantastiske pyroeffekter, selv om bomben med glitrende diskonfetti fikk de fleste til å rynke på nesen. Den var visst feilinnkjøpt har man hørt i ettertid. ”Silvester Anfang”, ”Ancient Skin”, Chainsaw Gutsfuck”. Mesteparten av publikum var i hundre, mens andre klagde over lyden. Rockefeller er og blir et lydhelvete, og man må vandre rundt for å finne bra lyd. Atilla entret scenen til et jublende publikum og fremførte ”Freezing Moon”. Hatten av for Mayhem.

Her slutter Infernofestivalen for publikum, med mindre de trenger noen dager å drikke seg ned på slik som visse andre jeg kjenner litt for godt. Tror jeg er blitt av Inferno-basillen nå, så vi ses nok til neste år også.

Anmeldelsen er tidilgere publisert i Mute og skrevet av Ivar Tristan Lundsten, som er mest kjent for sin tid som bassist for black metal-bandet Dimmu Borgir, fra 1993 til 1996. Han forlot bandet etter utgivelsen av albumet Stormblåst. I 1994-1995 var han også medlem av Old Man’s Child, hvor han skrev sangtekster og spilte bass på bandets demo In the Shades of Life. Han forlot imidlertid bandet like før utgivelsen av deres første ordinære album. Han driver i dag plateselskap og jobber av og til på Neseblod, og har vært skribent for musikkmagasinet Mute.

Tristan har også startet et nytt band, Angstkrieg, der han er vokalist.

Du kan låne musikk av Angstkrieg hos oss.