Michael Jones: Intervju & video – «She’s Leaving for Iran»

I begynnelsen av juni slapp Michael Jones sin debutsingel som soloartist. Med sin aller første singel «She’s Leaving for Iran» leverer den Oslo-baserte crooneren en fin låt.

Av: Victor Josefsen/ Foto: Stephen Butkus

Singelen ble spilt inn med Morten Øby (The Lionheart Brothers, Pirate Love) bak spakene i Taakeheimen Lydrike og ble raskt plukket opp av NRK Urørt og har blitt spilt på P3 i ukene før release.

Musikkvideoen som akkompagnerer låta er regissert av Stephen Butkus, og kan beskrives som en artsy fartsy, sort/hvitt novelle-aktig sak med to parallelle historier. Eller noe i den duren.

– Vi bestemte oss for å holde kamera i hånden og tok oss friheten til å leke med det simple og enkle. Men likevel dukket noe veldig spesielt opp, sier regissør Butkus.

– Jeg både håper og tror at låta og videoen skiller seg positivt ut i dagens norske musikkflora, og satser på at indiekids i vårt langstrakte land er enig med meg i det. Og at de samme indiekidsa kjøper låta på iTunes, selvfølgelig, sier Michael Jones.

Men hvem er så Michael Jones:

– Jeg har bestefar fra Manchester i England, men er født og oppvokst i Kristiansund. Jeg har dog stort sett bodd i Oslo siden jeg gikk ut av videregående. Tidligere spilte jeg i et band som het The Flying Fellinis, med blant annet Ådne Meisfjord fra 120 Days (les mer om 120 Days i Musikkbloggen her og her) som et av grunnmedlemmene. Han spilte forresten trommer, ironisk nok. Siden han etter hvert ble svært busy med 120, fortsatte vi en periode uten ham i Oslo og fikk mye oppmerksomhet for de få låtene vi spilte inn, med blant annet Ukas Urørt-utmerkelse, Zoom-semifinale, fikk spilt musikkvideoen vår på MTV Norge og opptreden på by:Larm i 2008.

– Etter sistnevnte konsert sa det imidlertid stopp av ulike årsaker, mest fordi vi var uforberedte og «grønne» kids, og jeg brukte vel nesten tre år på å skrive låter før jeg spilte en skikkelig solokonsert. Fire år senere er jeg nå altså her med min aller første solosingel, «She’s Leaving for Iran».

Låta høres britisk ut. Hvem er du inspirert av?

– Jeg er inspirert av utrolig mye forskjellig musikk. Nå om dagen hører jeg svært mye på gammel hiphop, spesielt A Tribe Called Quest, og soul og funk-greier som er enda eldre. Men som hvit middelklassegutt fra nordvestlandet kjenner jeg min plass såpass at det er ikke vits å prøve å dra en Jarle Bernhoft ((les mer om Bernhoft i Musikkbloggen). Mine formative musikkår handlet for det meste om indierock som The Smiths, Nirvana, Velvet Underground og Oasis (de første to albumene), og det er liksom innen det feltet der jeg føler jeg kan operere, rent uttrykksmessig.

– Siden villbass-årene fra 15 til 20 har jeg også vært direkte inspirert av mer «voksne» ting som Bob Dylan og Wilco. Men selv om det ikke alltid vil gjøre seg åpenbart til kjenne i mitt uttrykk, hører jeg på alt fra black metal til Brian Eno. Som 28-åring har jeg kommet frem til at sjangerbegreper er tull, og det finnes bare to typer musikk: God og dårlig.

Hva er ambisjonene dine og hva kan vi vente oss framover?

– Ambisjonene mine i første omgang strekker seg foreløpig til å lage en så bra plate som overhodet mulig, og å spille masse konserter. Til høsten har vi tenkt å slippe en EP, og jeg håper at debutskiva kan foreligge våren 2013. I mellomtida der kan det også fort hende det kommer en singel til. Når dette er unnagjort kan vi begynne å snakke om verdensherredømme.

Noen andre nye norske utøvere vi bør sjekke ut?

– Ja, det er virkelig mye bra om dagen. Merkelig nok har nesten alle de nye, kule bandene navn som begynner på bokstaven B. Jeg nevner i fleng: Beglomeg, Norges beste liveband om dagen. Bloksberg, som lager ekte Kristiansunds-tækno nede i Berlin, og Burning Motherfuckers, som blåste meg fullstendig vekk med sin opptreden på årets Musikkfest. Ellers ønsker jeg også å nevne støyrockduoen Signal, som har utrolig kule ting på gang.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog