Til Graceland med Paul Simon
Tekst: Frank Michaelsen
Konsertens Graceland-seksjon begynner med at den sørafrikanske vokalgruppen Ladysmith Black Mambazo kalles opp på scenen. Med sine spreke moves fremstår de ikke som spesielt mye eldre enn det de gjorde for 26 år siden (med unntak av leder Joseph Shabalalas måne). Fascinasjonen for dette oppsiktsvekkende musikalske møtet mellom afrikansk og vestlig musikk er like stor den dag i dag. Når turen kommer til kraftsalven ”You Can Call Me Al” (sangen som oftest får Simon til å ville avbryte turneene sine) vet vi ikke hva godt vi kan gjøre for gjengen på scenen. Vi hopper og hoier. Legenden Hugh Masakela leder oss deretter gjennom allsangen ”Bring Back Nelson Mandela”. Og det er nesten så vi glemmer at Mandela ikke sitter på Robben Island lenger. En komplett nostalgitripp altså.
Avslutningsvis får vi nyte flere øvrige hits, slik som vi fikk ved konsertens begynnelse. Et lettelsens sukk går gjennom publikum når det viser seg at ”The Sound of Silence” er inkludert i setlisten. Det samme skjer når introen til ”The Boxer” gjør seg kjent. Vi er også blitt badet med hits som ”Kodachrome”, ”Late in the Evening”, ”Slip Slidin’ Away” og ”50 Ways to Leave Your Lover”. Denne kvelden skulle man tydeligvis ikke spare på noe.
Riktignok reviderer Simon melodiene sine litt mer enn det som er ønskelig. Stadige vokale krumspring og melodiforenklinger gjør at jeg savner strofene slik de fremstår på plate. Men men, det er sikkert ikke alle toner som er like behagelige å synge som de var i 1969. Det er forståelig nok.
På toalettet ble jeg ille berørt over å høre en på min egen alder snakke om ”at det bare var gamlinger i salen jo”. Eventuelle gamlinger som måtte ha blitt støtt der inne fikk tilbudt oppreisning da Simon avsluttet med en meget viril versjon av ”Still Crazy After All These Years .”
Da var vi fremme i Graceland gitt.
Du kan låne Paul Simons Graceland på Deichmanske bibliotek, Musikkavdelingen.
