Konsertanmeldelse: The Devils Blood – Blood, sweat and tears

Nederlandske The Devils Blood entrer scenen dynket i blod, og går rett inn i det som viser seg å være et femti minutter langt, intenst rituale.

Tekst: Didrik Telle

Foto: Amund Østbye

Vokalist Farida Lemouchi strekker armene mot himmelen, og med en gjennomtrengende røst formaner hun de satanistiske tekstene for en halvfull sal. På tross av litt få fremmøtte gir bandet alt, spesielt gjelder dette sologitarist og låtskriver Selim Lemouchi som til tider ser fullstendig besatt ut.

De tre gitaristene i bandet sørger for at lydbildet man kjenner fra albumene lar seg oversette på en god måte til live-formatet. Samtidig er de velkomponerte overgangene mellom låtene med på å forsterke inntrykket av et ekstremt godt innøvd band, som har kontroll på hver minste detalj.

Som forventet spilles det en del låter fra den nyeste utgivelsen «The Thousand Fold Epicentre», men det virker som om publikum i større grad lar seg rive med av det eldre materialet, undertegnede inkludert. Høydepunktene er låta «Come Reap» og avlsutningslåten «Christ or Cocaine» En del av låtene går over i jammepartier som egentlig blir mer for bandets egen glede enn for publikum, og man blir litt lettet når de endelig går over i en ny låt.

Dette er et band som virkelig gir alt uansett publikum, og blodet som dekket bandet i starten av konserten er på slutten blitt erstattet med svette. Det er stadig gitarist og låtskriver Selim Lemouchi som er i fokus, og mange av låtene glir som nevnt over i lange gitarsoloer som til tider blir litt langtekkelige. Men alt i alt fungerer det likevel bra, og når bandet avslutter med en over the top versjon av «Christ or Cocaine» sørger det for at man forlater teltet svært fornøyd.