Det var ikke så verst i 1982 heller

Synes du det virker lenge siden 1982? Det er jo snakk om 30 år, og sånn sett en generasjon siden målt i tid. Hvis man tar et lite blikk på hvilke album som kom ut det året, virker det kanskje ikke så lenge siden allikevel. I mitt hodet er i allefall tid mer flyktig når det gjelder musikk, ikke så konkret som andre historiske hendelser. Jeg tenker f.eks. ikke noe særlig på at det er over 50 år siden Beatles sang Love Me Do for første gang, eller at Michael Jackson sang seg inn på hitlistene med Thriller, for nettopp 30 år siden.

 

 

Ellers blir 80-tallet ofte husket som et dårlig 10-år for musikken av noen. De rister oppgitt på hodet når de tenker på alle de såkalte kule popartistene med høyt hår og bleika lugg, som Limahl, Howard Jones og Duran Duran. Og andre gyser over hele kroppen når de tenker på all den glatte overproduserte popen Stock, Aitken & Waterman sto for, med Kylie Minogue, Rick Astley, Mel & Kim og Bananarama i spissen. Men det kom faktisk ut mange perler på 80-tallet.

Så for å feire at det er 30 år siden 1982, har jeg laget en liste over mine topp 10 favoritter. Jeg har begrenset meg til pop- og rock-sjangeren, ekskludert heavy metal, og det er bare utenlandske studioalbum det dreier seg om. Det er sikkert mange meninger om hvorfor den og den plata er utelatt. Jeg har dessverre ikke hørt alle albumene som kom ut i 1982. Det er definitivt plater jeg kan tenke meg å på, som kanskje ville ha havnet på listen, f.eks. The Sounds All Fall Down og Songs of the Free av Gang of Four  eller The Blurred Crusade av The Church. 3 band  jeg ellers er veldig glad i. Jeg har som nevnt ikke rukket å høre alle albumene som kom ut i 1982, listen må sees i forhold til det. Sitt derfor ikke inne med eventuelle frustrasjoner, lag din egen liste, og send den inn som en kommentar.

 

Topp 10

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vs. – Mission of Burma

Første gangen jeg hørte Mission of Burma var på den fantastiske samleboksen Left of the Dial: Dispatches from the ’80s Underground, med sangen That’s When I Reach for My Revolver. En knall låt som sparket beina under meg, og fikk meg til å synge med av full hals på refrenget. Sangen stammer opprinnelig fra EP’en, Signals, Calls and Marches, som kom ut året før, et sterkt vitnesbyrd om at noe hadde begynt å røre på seg i Bostons undergrunn. Vs. kom ut året etter i 1982. MOB beviste lett at de greide å følge opp med et helt album. Det er dynamisk, hardtslående og samfunnskritisk, og gled rett inn i den amerikanske scenen sammen med Minutemen og Hüsker Dü. Det er mange gode låter her, Train, Trem Two, New Nails, Dead Pool, Mica, ja, egentlig hele plata – jeg er helt forelsket i den tunge og fete bassgangen som åpner Weatherbox. Vs. er et must for alle som liker Gang of Four, Wire og Pere Ubu. Eller god gammeldags post-punk. Mission of Burma måtte dessverre gi seg året etter pga. Roger Millers hørselproblemer. Han spilte med hørselvern på den siste på avskjedsturneen. Mission of Burma kom sterkt tilbake i 2004 med Onoffon, og ikke minst i 2012 med Unsound.

 

 

Pornography – The Cure

Var det The Cure som skapte gothsjangeren? Nei, ikke egentlig. Man kan trekke linjer helt tilbake til Velvet Underground og The Doors, eller gode gamle Alice Cooper, for den slags skyld, for å finne spor etter goth-begrepet. Det er likevel liten tvil om at The Cure, og spesielt vokalist Robert Smith, regnes som en av de fremste ambassadørene for gothrocken (og så klart post-punken) på 80-tallet. Man kan si hva man vil om stilen, noen liker ekstremt tupert hår og masse dårlig sminke. Selv synes jeg han bare så rar ut. Det spiller uansett ingen rolle, det er musikken det handler om. Pornography var The Cures fjerde ordinære album, og de fortsatte den mørke og dystre stilen fra de foregående albumene Seventeen Seconds og Faith. Albumet åpner med sangen One Hundred Years og linjene «It dosen’t matter if we all die». En treffende beskrivelse på hva desillusjonert ungdom følte i Thatchers England tidlig på åttitallet. Det var heldigvis ikke fullt så alvorlig for meg noen år senere i oljehovedstaden Stavanger, med foreldre med velfungerende økonomi, og ganske ok fremtidsutsikter. Er man ungdom, så er man ungdom, og man finner smerte der man kan. Det er tross alt en av ungdommens privilegier. Sånn sett talte Pornography til meg i ungdomstiden, siden den var stappfull av tunge og «deppa» følelser, som resonnerte Big Time. Det kan være at Robert Smith svartmaler tilværelsen og verden vel mye, men jeg må innrømme at det appellerer til meg fremdeles. Det er på en måte godt å høre Hanging Garden og Siamese Twins i dag også, å kunne lulle seg inn i en mørk verden, og bare være der, er noe forløsende er det. Morrissey sutrer bra, det skal han ha, men Robert Smith var først ute med kvalifisert sutring.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hex Enducation Hour – The Fall

«Where are the obligatory niggers?/Hey there, fuckface!/Hey there fuckface!» Ikke akkurat stuereint å åpne en sang på den måten, men så har vel aldri Mark E. Smith brydd seg om å være særlig stuerein heller. Han har slengt med leppa omtrent hele karrieren. Til tross for den støtende setningen, er The Classical min favorittsang på plata, den fyrer av med doble trommer og en herlig bassgang, som setter standarden for hva vi kan forvente oss videre. Låta setter muligens en for høy standard, for ingen av de andre sangene når opp til denne. Det er en hel haug med gull her allikevel. Ingen kan beskylde Mark E. Smith for å ha en vakker sangstemme, da hadde uttrykket kanskje ikke funket så godt heller, det passer godt med hans nasale snerrende sangstemme når han spytter ut linja «Balding smug faggots» fra Who Makes the Nazis? Jeg ser liksom ikke for meg at Justin Bieber kunne ha lirt av seg noe sånt. Vel, det kan til tider være en tålmodighetsprøve å høre på Hex Enduction Hour, med sine noen enerverende sanger innimellom, Just Step Sideways f.eks., dessuten, skiva varer tross alt i én hel time (noe som selfølgelig tittelen hinter om). Dog, skru opp volumet, la nabo være nabo og dans deg gjennom leiligheten i fem minutter etter The Classical. Det er verdt det!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

English Settlement – XTC

Jeg oppdaget XTC med plata Skylarking, som kom ut i 1986, spesielt med sangen og videoen til Dear God, en låt jeg fremdeles setter veldig høyt. Hvis vi kan si at Dear God var XTC sitt kommersielle gjennombrudd, kan vi kanskje også si at English Settlement var/er et av XTCs mest ambisiøse prosjekter. Ikke like vellykket som Oranges & Lemons, som kom ut noen år senere, men absolutt et kvantesprang fremover. English Settlement er full av kompliserte strukturer, mange lange episke sanger og en rytmisk festbonanza uten like, selv om det tipper over i et afrikansk-lignende trommekurs noen ganger – og jeg må bare påpeke at Melt the Guns er ganske iriterende. Låter som Runaways, Ball and Chain, Fly on the Wall og ikke minst Senses Working Overtime er såpass sterke at totalt sett er dette en av de beste platene XTC har gitt ut.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Imperial Bedroom – Elvis Costello & The Attractions

Elvis Costello var ganske ujevn på 80-tallet. Han laget, etter min mening, alt fra fantastiske Get Happy og Blood & Chocolate til ikke så fantastiske Goodbye Cruel World og Punch the Clock. I rettferdighetens navn må jeg få med at de fleste platene han lagde dette tiåret var gode. Imperial Bedroom er en av disse. Den har riktignok for mange sanger, 15 stk., noe Costellos plater ofte lider under. Det er okke som mange gode låter her, Beoynd Belief og Shabbey Doll er noen av favorittene. Imperial Bedroom er fylt av intrikate arrangementer og soniske detaljer, som viser at ambisjonsnivået var høyt. Mange mener at Costello lyktes bedre senere med King of America og Spike, for meg er Imperial Bedroom en av Costellos beste fra denne perioden.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

The Days of Wine and Roses – The Dream Syndicate

The Days of Wine and Roses er debutplata til The Dream Syndicate, den kom ut bare et par måneder etter den selvtitulerte EP’ en. For noen band klaffer alt på den første plata, mens andre må jobbe seg igjennom noen utgivelser før det sitter. En kan trygt si at det meste klaffet på The Days of Wine and Roses, som åpner med glimrende Tell Me When It’s Over, og avslutter med et brak med det 7 minutter lange tittelkuttet, hvor vokalist Steve Wynn skriker ut «I’m just trying to remember the days of wine and roses». Akkurat passe aggressivt og akkurat passe emosjonelt. That’s What You Always Say er favoritt, og bortsett fra tamme Too Litle, Too Late, er det ikke en eneste dårlig låt på The Days of Wine and Roses. The Dream Syndicate fulgte godt opp med Medicine Show, som kom ut to år senere, og med en så sterk debut sikret de seg klassikerstatus i rockehistorien.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ebba Grön –  Ebba Grön

Jeg hørte Joakim Thåström skrike ut desperasjonen sin via Imperiet, med plata Synd fra 1986, og ble helt bergtatt. Det tok ikke lang tid før jeg sjekket ut hva Thåström hadde gjort tidligere, og dumpet borti Ebba Grön. Jeg falt pladask for aggresjonen i Häng Gud og den pompøse, men ypperlige, sangen Die Mauer, fra den overnevnte plata. Det er pop og rock på sitt beste. ABBA er muligens popmestrene i Sverige, men Ebba Grön er bandet som perfeksjonerte begge deler.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Call of the West – Wall of Voodoo

Jeg var dessverre for ung til oppleve Wall of Voodoo live i 1982, men jeg fikk heldigvis med meg Stan Ridgway i 1989, da han promoterte sitt andre album Mosquitos. Og selv om det sikkert ikke kan sammenlignes med å oppleve hele bandet, var det en sann fryd å høre han fremføre Mexican Radio, den mest kjente sangen Wall of Voodoo har laget. Nevnte Mexican Radio, Tomorrow, Lost Weekend, Factory og tittelkuttet, er strålende låter. Ellers kan en bli bittelitt lei den evinnelige trommemaskinlyden og Ennio Morricone-westernstilen som gjennomsyrer hele plata. Tross de små innvendingene mine, mener jeg at Call of the West er noe av det beste Stan Ridgway og Wall of Voodoo lagde. Den står som en påle i musikkhistorien.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Avalon – Roxy Music

Som de aller fleste liker jeg best de tidligste platene til Roxy Music. De fem første platene er klassikere. Avalon er jammen et sterkt album det også, frodig og silkemykt. Kanskje voksenpop? Når det er gjort så elegant som dette, kan det være så voksent det vil for meg. Og for et omslag! Kan ikke si annet et at Bryan Ferry har estetisk sans. Pompøst, mystisk og vakkert.

 

 

 

Rio – Duran Duran

Jeg var blodfan av Duran Duran. Jeg hører ikke like ofte på dem lenger, men Rio holder seg fremdeles godt og må absolutt være med på lista, spesielt med tanke på hvor stor betydning bandet hadde for meg i tenåra. De kopierte både Roxy Music og Japan i stil, og Nick Rhodes kunne på et tidspunkt vært David Sylvians ukjente tvillingbror. Til tross for Simon Le Bons pinlige opptreden i Oslo for noen år siden, hvor han bokset liksom-macho ut i luften, er Save A Prayer fremdeles en fordømt nydelig sang.

 

Fem album som lå tett opptil og slåss om plassen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

The Name of this Band is Talking Heads – Talking Heads

Dette er ikke studioalbum. Det hadde nok ligget på toppen hvis ikke det var et  livealbum. Nervøst, energisk og fullt fyrverkeri. Førstesklasses popmusikk.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Combat Rock – The Clash

Jeg elsker The Clash.The Clashs Give ‘Em Enough Rope og London Calling, er 2 av tidenes beste plater. Combat Rock innehar litt av den typiske 80-tallslyden jeg ikke liker så godt, dessuten havner de i stadionrock-fella, og lider under det. Selv om Should I Stay or Should I Go, Rock the Casbah og Straight to Hell selvfølgelig er gode låter, er ikke det nok til å heve albumet opp på toppnivå. Du skal ikke se bort ifra at Levi’s-reklamen rotet det hele til en smule.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Too-Rye-Ay – Dexy’s Midnight Runners

For meg vil alltid Dexys første plate, Searching for the Young Soul Rebels, være den beste. Det er en energi og patos der som de ikke helt greide å matche med plate nummer to (Come on Eileen er en fest og gladsang).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

A Broken Frame – Depeche Mode

Jeg var stor fan av Depeche Mode på midten av 80-tallet. De regjerte musikkanlegget mitt like heftig som Duran Duran og Frankie Goes to Hollywood, og de prydet veggene mine med bilder og plakater. A Broken Frame er ikke Depeche Modes beste album, selv om den har flotte sanger som Leave in Silence og See You.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Miami – The Gun Club

Jeg oppdaget The Gun Club ganske sent i livet. Det var for det meste et navn det ofte ble referert til i ulike sammenhenger. Da jeg lyttet på Thåström som sang om Jeffrey Lee Pierce, måtte jeg til slutt finne ut hvorfor Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce. Selv om det var litt for «bluesete» for meg i utgangspunktet, skjønte jeg raskt hva Thåström mente. Ingen sang blues som Jeffrey Lee Pierce. Han er dessvere død. Miami har en nerve som ingen andre er i stand til å oppdrive. En makeløs plate.

 

Andre album som kom ut det året

Listen er laget på bakgrunn av andre lister. Det tas høyde for evt. faktafeil i forhold til årstall. Jeg ble f.eks. overrumplet over at en liste hadde nevnt at debuten til Violent Femmes kom ut i 1982, den kom ut i 1983. Det samme med ABBAs The Visitor. Med fare for å ha begått samme type feil selv, her kan du sjekke en laaang liste med hva som kom ut i 1982.

The Dreaming – Kate Bush
Junkyard – The Birthday Party
Chronic Town – R.E.M. ( ep)
A Kiss in the Dreamhouse – Siouxsie And The Banshees
Song of the Bailing Man – Pere Ubu
Here Comes the Night – David Johansen
Repercussion – The Db’s
Eligible Bachelors – The Monochrome Set
Words From The Front – Tom Verlaine
Plastic Surgery Disasters – Dead Kennedys
Zombie Birdhouse – Iggy Pop
I, Assassin – Gary Numan
The Tunes of Two Cities – The Residents
Troops of Tomorrow – The Exploited
V Deep – The Boomtown Rats
The Rise And Fall – Madness
New Gold Dream – Simple Minds
Hello, I Must Be Going – Phil Collins
Donna Summer – Donna Summer
The Philip Lynott Album – Phil Lynott
Talking back to the Night – Steve Winwood
The Envoy – Warren Zevon
Angst in Pants – Sparks
Eye in the Sky – The Alan Parsons Procject
The Lords of the New Church – The Lords of the New Church
Quartet – Ultravox
So Excited! – The Pointer Sisters
Signals – Rush
Hot Space – Queen
Abracadabra – Steve Miller Band
Thriller – Michael Jackson
1999 – Prince
The Blue Mask – Lou Reed
Bad Brains – Bad Brains
Don’t Be Scared – Daniel Johnston
The What of Whom – Daniel Johnston
Living My Life – Grace Jones
White Eagel – Tangerine Dream
I’d Like to See You Again – A Certain Ratio
I Advanced Masked – Andy Summers & Robert Fripp
Shoot out the Lights – Richard & Linda Thompson
Endangered Species – U.K. Subs
You Can’t Hide Your Lover Forever – Orange Juice
The Gift – The Jam
Midnight Love – Marvin Gaye
Heartbreaker – Dionne Warwick
Chicago 16 – Chicago
Pictures at Eleven – Robert Plant
It’s Hard – The Who
One from the Heart – Tom Waits
Business as Usual – Men at Work
Tug of War – Paul McCartney
Nick the Knife – Nick Lowe
Strawberries – The Damned
Love Over Gold – Dire Straits
Five Miles Out – Mike Oldfield
Non-Stop Ecstatic Dancing – Soft Cell
Songs of the Free – Gang of Four
Sheffield Steel – Joe Cocker
Beautiful Vision – Van Morrison
Adventures in Modern Recording – The Buggles
Rythm of Youth – Men Without Hats
Time and Tide – Split Enz
2X45 – Cabaret Voltaire
Trans – Neil Young
Marshall Crenshaw – Marshall Crenshaw
The Party’s Over – Talk Talk
Big Science – Laurie Anderson
Utopia – Utopia
Ice Cream for Crow – Captain Beefheart & The Magic Band
Jinx – Rory Gallhager
Get Closer – Linda Ronstadt
Lionel Richie – Lionel Richie
Set – Thompson Twins
H2O – Daryl Hall & John Oates
…Famous Last Words… – Supertramp
Picture This – Huey Lewis & The News
Asia – Asia
A Flock og Seagulls – A Flock og Seagulls
Kissing to be Clever – Culture Club
Pelican West – Haircut 100
Upstairs at Eric’s – Yazoo
Built for Speed – Stray Cats
Friend or Foe – Adam Ant
Success Hasen’t Spoiled Me Yet – Rick Springfield
The Nylon Curtain – Billy Joel
The Sky’s Gone Out – Bauhaus
American Fool – John Cougar
Billy Idol – Billy Idol
Mirage – Fleetwood Mac
Peter Gabriel (Security) – Peter Gabriel
Night and Day – Joe Jackson
Sulk – The Associates
I Can’t Stand Still – Don Henley
Silk Electric – Diana Ross
Heartlight – Neil Diamond
Good Trouble – REO Speedwagon
The Sisters – Sister Sledge
Select – Kim Wilde
Garlands – Cocteau Twins
Toto IV – Toto
Songs to Remember – Scritti Politti
Get Nervous – Pat Benatar
Sense and Sensuality – The Au Pairs
Music for a New Socity – John Cale
Forever Now – The Psychedelic Furs
Nebraska – Bruce Springsteen
The Lexicon of Love – ABC
Beat – King Crimson
Sweets from A Stranger – Squeeze
The Getaway – Chris de Burgh
Simple Man – Klaus Nomi
The Nightfly – Donald Fagan
Milo goes to College – Descendents
Ambient 4: On Land – Brian Eno
The Broadsword and the Beast – Jethro Tull
Oh, No! Its’s Devo – Devo
Moving Target – Gil Scott-Heron
History is What’s Happening – The Ex
Chaka Khan – Chaka Khan
Jump Up! – Elton John

 

Og mange mange flere…

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog