Ampmandens Døtre splitter landets musikkjournalister

Ampmandens Døtre splitter landets musikkjournalister med debutskiva Norwegian Discomfort . – De gode anmeldelsene gjør oss glade, de ræva engasjerer og resten driter vi i, forteller trommis Jon (Dahl Tveter) til Deichmans musikkblogg.

Hvordan reagerer dere egentlig på anmeldelsene skiva har fått?

– De gode gjør oss glade, de ræva engasjerer og resten driter vi i, for å sette det litt på spissen. Anmeldelser er morro det, spesielt når det er førsteskiva vår og vi har kjørt på som faen det siste året, men hvis man ikke tåler å høre «cunt» i en punketekst bør man heller la være å anmelde. Stort sett har tilbakemeldingene vært svært så gode og det er veldig hyggelig! Det er mye jobb å mekke en skive, spesielt når vi ikke har noe plateselskap i ryggen. Vi har gjort alt selv, og da er det jo ekstra gøy å se at anmelderne og folk flest liker oss. Det hører uansett med å få litt dritt tilbake også, da får vi blod på tann og vil vise dem at litt dåse bare er sunt.

Anmeldelser eller ei, det skjer mye bra rundt Ampmandens Døtre ?

– Jepp, har vært mye i året som var. Vi starta med en liten turné i Tsjekkia, etterfulgt av en del gigger rundt i Norge, så innspilling av plate i juni, og ikke minst releasen i november. Et av høydepunktene på konsertfronten var Slottsfjellfestivalen, men der måtte vi nesten avlyse da Tor med hammer’n plutselig skulle innom.. Lynet slo ned rett ved scena flere ganger, så vi fikk beskjed om at det ikke ble noen konsert. Heldigvis lysna det en smule og vi fikk til slutt spille et halvt sett. På egen risiko, vel og merke. Da gikk det en liten faen i oss, og vi leverte vel det som var en av årets aller beste konserter fra vår side. De få som hadde kledd seg godt og tatt sjansen på å komme opp, fikk en våt, kald og aggressiv opplevelse fra toppen av Tønsberg. Deilig. Verdt å takke de som jobbet med alt rundt på scenen også. De var sykt klare for konsert, og gjorde at vi i det hele tatt kunne spille.

– Ellers var vi ganske nylig innom Hamar og Trondheim med Exploding Head Syndrome. Blir garantert flere turer med dem. Knallbra folk og herrejemini så mye morro!

– Kenny har for eksempel vært over gjennomsnittet ivrig på skolebenken og er sivilingeniør med PhD i numeriske beregninger, Anders innehar en master i økonomi, er avdelingsleder i en stor norsk bank og jeg jobber som portør inne på operasjonsstua på Ullevål. Ikke alt ved oss er like rocknroll med andre ord. Litt pop også.

Hvem er egentlig Ampmandens Døtre?

– Ampmandens Døtre er Anders på vokal, Jon på trommer og Ken-Robert på baritone-gitar. Det starta vel så smått med at Kenny og jeg tok en liten jam en sein høstkveld, og skjønte ganske fort at dette var en bra kombo. Så endte vi på fylla et par uker seinere, og fant Anders. Ramla inn i øvingsrommet, og ting funka. Værre var det ikke, vi fant fort ut at dette var noe vi ville gjøre mer av, og sånn blei det.

– Kenny spilte tidligere i Good Dancers, et tungtspillende stonerband fra Trondheim. Anders har lite med banderfaring, og er heller en som har vært på sidelinja og fulgt flere band tidligere. I det siste har det ikke vært noen andre band enn Ampmandens Døtre som har vært i fokus for meg. Spiller med Spring Vibes Arkestra, et 70-talls psychoband, og Untime, et metallband fra Tønsberg, men har vært ganske stille på den fronten i det siste. Blir muligens en plate og litt mer spilling på nyåret, men Ampmanden er i fokus nå. Viktig at det skjer ting, når prosjekter står stille blir jeg gæærn, morro sånn det er nå med Ampmanden, ting skjer, skiver blir utgitt og vi spiller en haug med gigger. Det er fett!

– Hvis man ikke tåler å høre «cunt» i en punketekst bør man heller la være å anmelde.

Selv beskriver dere uttrykket til Ampmandens Døtre som sludgepunk, hvilke utøvere er det som inspirerer dere og hvem er favorittene?

– Inspirasjon henter vi overalt. Vi kommer fra forskjellige musikalske retninger, og alle får komme med innspill når vi mekker låter. Selv har jeg sikkert blitt påvirka av en del metall-band som f.eks. Sepultura og Machine Head, mens Kenny har en litt mer tungrock-tilnærming på spillinga. Anders henter mye inspirasjon fra screamo og hardcore, samt at tekstene kan handle om karakterer i en bok han leser, eller en scene fra en film. Når vi lager låter er det som regel Kenny som har et riff og en idé, og jeg henger meg på. Kenny legger seg ikke borti trommene og jeg legger meg ikke borti gitaren. Så har vi plutselig noe vi kan jobbe videre med, og Anders kommer med en tekst og låtene settes sammen. Sånn det er nå er jeg mer inspirert av Kenny enn andre band når vi lager låter, vi har en greie som funker bra sammen. Men som en fellesnevner av band vi hører på, og tar med oss inn i Ampmanden, kan vi vel nevne Gallows, Baroness, Kylesa, Haust, og Kvelertak. Og alltid aktuelle Årabrot! Kommer ikke utenom dem. Vi spiller kjapt og intenst samtidig som det er både skittent og groovy, og sludgepunk beskriver den pakka ganske bra synes vi.

– Det er mye jobb å mekke en skive, spesielt når vi ikke har noe plateselskap i ryggen. Vi har gjort alt selv og da er det jo ekstra gøy å se at anmelderne og folk flest liker oss. Det hører uansett med å få litt dritt tilbake også, da får vi blod på tann og vil vise dem at litt dåse bare er sunt.

Hva driver dere med ellers bortsett fra å spille i band?

Det er litt av hvert kan jeg vel si. Kenny har for eksempel vært over gjennomsnittet ivrig på skolebenken og er sivilingeniør med PhD i numeriske beregninger, Anders innehar en master i økonomi, er avdelingsleder i en stor norsk bank og jeg jobber som portør inne på operasjonsstua på Ullevål. Ikke alt ved oss er like rocknroll med andre ord. Litt pop også.

Mer enn overbevisende «No Sleep Here» av Ampmandens Døtre:
[vimeo width=»640″ height=»300″]http://vimeo.com/50008141[/vimeo]

Hvilke andre norske utøvere bør vi se opp for?

– The Mansters bør man ha øya oppe for. Dødsfett hardcoreband fra Tønsberg. Og så klart labelmates Exploding Head Syndrome som knaller på for tida, et fantastisk band som man garantert snart kommer til å se og høre mer av! Akkurat vært på turné med Blood Command og greier. Barren Womb, fy faen som disse gutta rocker! De har akkurat vært ute på tur med et annet dødsfett band, Forræderi, i Finnland, Sverige og Norge. For en fantastisk kombo! Anbefaler alle å ta en god titt på disse. Håper man får flere splittkonserter med disse i Oslotraktene snart!

Det nærmer seg jul, hva er tidenes defintive juleschäger?

-Ingen tvil, Per Bergersen – Jeg skyter meg på Julaften.

Sjekk også: Videoanbefaling: Ampmandens Døtre – No Sleep Here (pluss Black Flag og Suicidal Tendencies).