Au da, Kaja

Livet er kleint. Sånn er det bare. Men noen har mer glede av dette enn andre. Kaja Gunnufsen for eksempel.  

Tekst/Foto: Frank Michaelsen

Gjorde det fortsatt vondt da du skrev ”Au”, eller hadde det gått over?

– Det gjorde fortsatt vondt. Jeg bruker ofte lang tid på å skrive låter, men Au skrev jeg ganske umiddelbart etter en opplevelse. Jeg fremførte den på Mir dagen etter at den var ferdig. Da hadde jeg nettopp blitt dumpa av en jeg faktisk ikke likte en gang.

Du fikk ikke gleden av å dumpe først?

– Nei. Han var tidlig ute. Jeg hadde tenkt å dumpe han altså. Men jeg avventet litt, for å se om det kanskje kunne bli litt bedre mellom oss. Så – gjorde han det slutt. Etter dette fulgte en lei periode der jeg dro mye ut på byen uten egentlig å være i humør til det. Det var lærerikt for så vidt. Det kan være spennende å observere hvor intenst alt blir på utestedene. Ikke at jeg er den som sitter skulende med notatblokk heller, men det kan være verdt å følge med litt på folk. Ofte kan man se hvilken vei kvelden vil ta for noen allerede i det de kommer inn i lokalet. To ukjente kan sette seg i hver sin ende av baren. De tar noen drinker, de begynner å prate – til slutt råkliner de. For nordmenn er det på fylla at alt skjer. Hva skulle vi gjort uten fylla?

Hehe. Aner ikke. 

– Jeg så noen kjipe ting på byen også. Husker godt et norsk par på ca. 60 år som stoppet opp ved en gruppe med romfolk som sov utenfor Brilleland-butikken på Grønland. Mannen spyttet på en av dem og ropte ”kom dere ut!”. Kona syntes dette var helt greit og de to gikk videre. Det er derfor jeg har med tekstlinjen om romfolk. Da får jeg også vist at jeg ikke bare er selvopptatt. At jeg kanskje har et blikk utover også. Haha.

”Vi nordmenn liker alle, naturligvis

Bare ikke rom-folk og Eu vinner fredspris..”

(Kaja Gunnufsen «Au» 2013)

Haha. For du er ikke bare selvopptatt nei?

– Neida, jeg er ikke det. Men jeg er litt bekymret for at folk skal tro jeg er det. Det er lettest for meg å skrive om meg selv og da helst når ting ikke er helt i vater. Planen var å lage en rekke låter da jeg var på reise i Mellom-Amerika. Jeg bodde hos en familie og ville skrive sanger om livene deres. Det funket ikke. Klarer bare å skrive om meg selv. Og da helst når ting ikke er i vater.

Du inspireres altså av å være deppa. Men hva hvis det snur for deg når du blir A-lista på P3?? Bra gutter vil stå i kø og du mister ditt melankolske inspirasjonsgrunnlag?

– Nei, jeg tror det stikk motsatte vil skje egentlig. Gjennom disse låtene virker jeg jo gal. Hysterisk og gal. Det er ingen gutter som liker det. De synes kanskje jeg er tøff som synger det jeg gjør, men når det kommer til stykket så friker de nok ut. Jeg synes for øvrig det er viktig å kunne klare seg alene. Jeg er ikke noen ”kjæreste-jente” egentlig. Selv om det kanskje virker sånn. Men jeg håper jo ikke min sivilstatus skal ha alt å si for hva slags låter jeg skriver.

Så hvis du får deg et fint forhold må du begynne å skrive fiktivt?

– Ja, antagelig.

Haha. Men Kaja. Du er ganske gøyal. Folk ler under konsertene dine?

– Humor er viktig for meg i låtene ja. Og ja, det hender folk ler under konsertene. Men det er viktig at de ser balansen mellom det triste og det morsomme. Jeg vil gjerne at folk skal le, men ikke Postgirobygget-le liksom. Jeg vil kanskje ikke ha latter i det hele tatt, jeg vil ha humring! Der har du det. Humring. Faren min sier at det ikke finnes èn ting man ikke kan tulle med. Jeg er nok litt uenig: Jeg testa ut rimet ”Destruktiv/verre enn HIV” en gang, og det merket jeg, og koristen min, at ble veldig feil og umorsomt. Så vi droppa det. Men jeg støtter pappas idé da. Det skulle vært mulig å tulle med alt.

Hvilken musikk har inspirert deg?

– Neil Young, med Rust Never Sleeps har hatt mye å si for meg. Ta sangen ”Powderfinger”. Så mye den forteller, men på en enkel måte. Enkelt språk. Det er jeg inspirert av. Også er jeg veldig glad i Kurt Vile. Neil Young og Kurt Vile kommer jeg alltid tilbake til. Se her. Jeg har en ”Rust Never Sleeps”-tatovering på håndleddet. Tok den da jeg var 18, i Liverpool. Den ble ikke helt perfekt som du ser: et uheldig space mellom NE og VER. Jaja.

Er det lindrende eller terapeutisk for deg å skrive disse sangene?

– Når de er ferdige så virker de vel kanskje litt lindrende. Men det er aldri motivasjonen min for å skrive, at jeg skal trøste meg selv.

Har du hevnmotiver da? Det må jo være et par karer som har grunn til å føle seg bra uthengt i tekstene?

– Ja, det er det absolutt. Sangen ”Ode til Livet” er en sånn. Jeg datet en fyr som det viste seg at også datet en venninne av meg parallelt. Han fikk høre sangen en kveld jeg var på besøk. Det ville vært rart hvis han ikke skjønte hvem den handlet om. Det ble i hvertfall veldig rar stemning etterpå. Vi hadde sex den kvelden, men jeg hørte aldri fra ham igjen. Forståelig nok.

”Aldri før har jeg møtt noen som er så slem

Og det er rart, siden du har verdens minste …”

(Kaja Gunnufsen ”Ode til livet” 2012)

Forresten. Avslutningsvis. Dette er Kajas beryktede 10 ting liste fra da hun var 17 år. I februar kunne også punkt 4 hukes av. Kaja og bandet fikk ikke spille på by:Larm i år, men har likevel klart å hustle til seg fem spillejobber. Sjekk facebook for å se hvor!

Les også: Kaja er desp!