Øystein Greni: «Kunsten å ha det ræva – med verdighet»

Av: Frank Michaelsen og Maria Bagtas

– Det er utrolig lite fruktbart å tenke at man skal være lykkelig hele tiden. At vi etterstreber at alt skal være så innmari gøy. Og at vi peprer barna med spørsmål som ”er det moro?”. Det å være menneske handler ganske mye om å ha det ræva – men med verdighet. Livet er ganske crappy og det er helt greit. Man skal ikke behøve å skamme seg over at man har det kjipt. For å illustrere dette burde jeg lage verdens dølleste facebookprofil. Haha. Der kan jeg bombardere folk med alt som er kjedelig og lite nevneverdig.

–          Ja, da må du ikke glemme å ta bilde av den lapskausen du spiste da vi kom!

– Hehe, ja nettopp!

– På den nye plata synger du om ”The Oslo Bowl”, men du er blitt veldig glad i L.A?

– Ja jeg er veldig glad og fornøyd der borte. Har virkelig prøvd å komme meg unna Oslo, og jeg klarte det nesten! I surfsammenheng er ”the bowl” punktet der du blir dratt ned i havet og gjerne dør da.

–          Hjelpes. Men det er vel stor forskjell å være musikeren Øystein Greni der borte kontra her?

– Det er fint å bare være en av sinnsykt mange raringer der borte. Folk her i Norge er veldig hyggelige altså, det er ikke det. På byen også. Det verste er egentlig din egen bevissthet rundt at folk kjenner til deg. Du blir så opptatt av hva folk tenker. Den sofaen vi sitter i nå, ringte jeg for å kjøpe av en dame på Toten. Og hun bare ”Ja jeg vet jo at du har en datter på ni år”.  I L.A. vet ikke folk hvem jeg er. Jeg kan komme på foreldremøte og forholde meg til de andre kun i egenskap av at jeg er faren til Julia. Det er deilig. Når folk vet litt om deg fra før, kan møtet med dem lett bli et slags intervju. Også vil du egentlig bare henge ut.

–          Har nasjonalromantikk alltid vært en del av Big Bang-estetikken?

– Det der kommenteres sjelden, men jeg mener absolutt det. Dere tenker sikkert på låter som ”Wild Bird” og ”Welcome to the Mountain”. Som musiker har jeg prøvd å være alt annet enn norsk. Så dette norske har sneket seg inn bakveien.

Visste dere forresten at jeg først ville kalle bandet Big Time Operator? ”Det er alt for langt”, sa faren min. Så da jeg leste til naturfagseksamen i andre gym stod det om the big bang. Det minnet litt om Big Star, som jeg liker. Så da ble det Big Bang. Noe jeg har angret på hver jævla dag siden det. Særlig nå som det koreanske boybandet av samme navn er kommet på banen. De er jo gigantiske!

–          Ja, hehe, de har spammet meg på Facebook i flere år! Jeg spammes av feil Bigbang. Nå tenker jeg litt på første gang jeg ble oppmerksom på dere. Spellemannsprisen februar 2000, dere spilte ”Girl in Oslo” med Jaga Jazzist. Det var stort. Gutter på skolen begynte å få sveisen din og greier. Men rett før dette skulle dere egentlig legge opp?

– Ja, albumet ”Electric Psalmbook” (1999), skulle være et slags gravøl for hele prosjektet. Jeg følte meg utdatert og irrelevant. Men så opplevde vi at ting snudde for oss rundt 2000. Det var særlig på grunn av to låter som vi egentlig ikke hadde tenkt å spille inn; ”Wild Bird” og ”Girl in Oslo”. Jeg har jo alltid hatt mye drive. En sorg over at skateboardkarrieren gikk i dass og noen andre problemer jeg har hatt siden jeg var liten har alltid vært en motor i det jeg driver med. En idé om at ”hvis jeg er flink til å skate eller spille gitar, da vil kanskje folk like meg”. Dyp, vond usikkerhet er det som har fått meg til å sitte oppe om natta og skru basstrommelyd mens andre kanskje heller har tatt seg en øl – som jo er morsommere.

– Faren din spilte i Undertakers Cirkus. De lagde en av de kuleste platene i norsk rock; ”Ragnarock”. Hva betød dette bandet for deg?

– Jeg er ekstremt stolt av det der. De var jo en gjeng fra Lillestrøm, som hadde tilgang på masse plater som man ikke fikk tak i andre steder. Litt som tilfellet med Beatles i havnebyen Liverpool. I Lillestrøm hadde du en flybase. Her kunne man få tak i amerikanske plater med f.eks. Curtis Mayfield. Undertakers Cirkus lot seg inspirere kraftig og jeg er på en måte født midt oppi det.

–          Big Bang har en ganske god bunke med evergreens nå. Låter som publikum kjenner veldig godt. Hva gjør dette med fremføringen av dem?

– Låtene har ganske mye goodwill. Så du vet du kan dra dem ut mye mer fordi publikum trives i det rommet. Dette byr på muligheter, nesten også krav om å utnytte sangenes potensiale ytterligere. Vi er bare tre folk, så vi prøver å makse hele tiden mens vi gjør de tre triksene vi kan om og om igjen. Hehe. Litt som en hund på sirkus. Noen låter klarer vi faktisk ikke å spille live. Det tar gjerne flere år før vi får til en låt skikkelig. Publikum kan ofte rope etter enkeltlåter. Og så gir de seg ikke. Til slutt må jeg bare si ”faen, vi klarer ikke spille den der”. Det er jo ikke så gøy det.

Video under: Øystein har lenge lurt på hvordan han kan lage musikk som TONO vil finne «vektgruppe 3-verdig».

Her kan du søke etter og låne bl.a. musikk, noter, DVD’er og filmer i Deichmans katalog