Pymlico: «Progrocken er langt fra død!»

I Oslo lever progrocken i beste velgående. Vı har snakket med en av dens fremste affıcinados, Arıld Brøter, som sammen med bandet Pymlico inntar Månefısken tirsdag 28. mai.

Hei, Arild. Hvis du satt fast i en heis senere i dag, hva ville du helst hatt som heismusikk?

– Elevation av U2 må jo være den perfekte heis-låta! Ellers hadde jo et soundtrack fra en actionfilm vært passende. Da kunne jeg klatret opp gjennom taket og følt meg tøff. Men fra spøk til alvor, den siste plata jeg hørte og virkelig kikka på var Dominic Millers siste, «Fifth House». Utrolig fin musikk!

Hva betyr navnet Pymlico?

– Det betyr vel egentlig ikke noe som helst. Jeg sleit veldig med å finne et navn til dette prosjektet. Alle kule navn er liksom tatt av et eller annet band. Et ord jeg likte lyden av var Pimlico. Det er et sted i London som heter Pimlico. Når du er der kan du se rett over Themsen til Battersea Powerstation som er på coveret til Pink Floyds «Animals». Siden det var et band som allerede het det, byttet jeg ut en I med en Y.

Dere har fått mange fine anmeldelser av sisteplata «Directions». Genesis trekkes ofte frem som en inspirasjonskilde. Du later til å ha en slags evig romanse med dette bandet. Hva er årsaken?

– En evig romanse er nok ordet ja. Jeg hører på veldig mye forskjellig musikk, men Genesis (og solomusikken til Collins) står over alt annet for meg og er noe jeg alltid kommer tilbake til. Bandet bestod utelukkende av gode låtskrivere, men de skrev det aller meste av musikken sammen, og det gav den et særpreg man ikke finner i soloprosjektene til medlemmene. Det er nok denne utrolig heldige musikalske fusjonen som appelerer så veldig til meg.

Men seriøst.. Progrocken må da være død? 

– Progrocken er langt fra død! Mange av de gamle bandene spiller fremdeles aktivt og det virker som om tilskuddet av nye band og artisert er ustoppelig. Men sånn jeg ser det, er det blitt et slags skille mellom progressiv rock og progrock. Progressiv, nytenkende musikk har det vel alltid vært masse av og ting utvikler seg i alle retninger, men progrocken har etablert seg mer som en sjanger, med kjente virkemidler. Her har det de siste 20 årene vært en renessanse med utallige band og artister. Mange følger dessverre bare en slags oppskrift med faste elementer, men det har også kommet flere veldig interessante ting som The Flower Kings, Spock’s Beard og Porcupine Tree for å nevne noen få. Disse leverer helt klart i sjangeren, men tilfører også nye elementer, har et eget særpreg og skriver knallgode låter. Jeg hører ikke på et band fordi det er et «progband», men fordi det har gode låter. Etter min mening er det mye lettere å lage et riff i en skeiv taktart med mellotron og moog enn å lage en fin tidløs melodi med et interessant skjema.

Mange prog-band taklet ikke overgangen til 80-tallet særlig godt. Eller gjorde de kanskje det? Hvilke av bandene synes du taklet 80-tallet best?

– Mye forandret seg rundt 1980. Mange nye keyboards og mye nytt studioutstyr gjorde at lydbildet forandret seg. Dette gjør at musikken ved første lytt oppleves annerledes. MTV gjorde fokuset på singler viktigere og plutselig skulle et hvert album ha en hitsingel. Alikevel syns jeg mange av progbandene fra 70-tallet klarte seg veldig godt på 80-tallet. For å returnere litt til Genesis, hører jeg Tony Banks sine merkelige akkorder, selv om de er spilt på en DX7 og ikke en Mellotron. På alle 80-tallsplatene hadde de låter på over 10 min og de eksperimenterte med nye lyder og produksjonsmetoder. King Crimsons 80-tallsplater er vel ikke akkurat mainstream og Yes gjorde interessante ting med Trevor Horn. Så nei, overgangen til 80-tallet plager ikke meg. Tvert i mot, jeg tror det hadde vært veldig kjedelig hvis musikken hadde stagnert i 1973.

Progsjangeren er rik på sære konseptalbum med tidvis ganske speisa historier. Har du en favoritt?

– Konseptalbum har egentlig aldri vært min store greie. Føler ofte at det blir litt krampeaktig at alle låtene skal handle om et tema. Men jeg har jo hørt mye på Genesis’ «Lamb Lies Down On Brodway» (1974), Marillions «Brave» (1994) og Spock’s Beards «Snow» (2002)

Hva er metoden når et Pymlico-album skal lages?

– Fase 1: «Arild samler ideer, skriver låter og føler seg håpløs». – Dette er kaotisk og ikke så gøy.

– Fase 2: «Arild spiller inn trommer oppå logic-demoer». – Litt mer min greie. Jeg er jo egentlig trommis.

– Fase 3: «Musikere Arild kjenner kommer hjem til Arild spiller inn ting Arild ikke kan spille selv». – Nå begynner det å bli gøy.

-Fase 4: «Alt er spilt inn og Arild krydrer låtene med keyboards, perc, gitarer osv.» – Favoritten!

– Fase 5: «Mix» – Her pleier jeg å ta ut 2 uker ferie og jobbe intensivt. Også veldig gøy!

– Fase 6: «Master» – Plata blir mastert av noen andre. Gøy å være med og høre på.

-Innimellom dette må cover lages, alle plateselskapsting må gjøres, promoskriv må skrives.

Og til slutt. Hva kan vi forvente på konserten 28. mai?

– Livebandet som er satt sammen er en fantastisk gjeng musikerer! Vi skal spille musikk fra de to platene som er gitt ut og et par coverlåter. Jeg håper det blir en fin kveld med mange musikkinteresserte i salen. Dette er jo musikk man lytter aktivt tıl, så vi skal sette ut litt stoler og bord og gjøre det koselig.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Intervju med den norske post-prog-gruppa The Glutton
Videoanbefaling: Ping – Motorik / Albumanbefaling: Ping – The Hurricane Spoof