Reisebrev: Langs bluesens akse med «Quarter Wolf»

Marius Kromvoll føler sterkt for bluesen. Noe som er lett å se når han leder sin eksplosive duo  Quarter Wolf, og når han legger ut på roadtrip langs Sørstatenes bluestrail. Turen får pangstart når Marius møter legenden Buddy Guy.

Tekst og foto: Marius Kromvoll

Den lokale legenden Buddy Guy (76) er kjent for å gjøre opptredener på klubben sin i Chicago for fulle hus i januarmåned hvert år. Men ellers er sjansene dessverre små for å treffe på Rolling Stones-gutta og Eric Claptons store helt (sistnevnte har innrømmet å ha stjålet flere riff av ham, blant annet Creams «Strange Brew», som er klin likt Guys «Damn Right, I Got The Blues«).

Jubelen sto dermed virkelig i taket da sjefen sjøl plutselig dukka opp for å ta ei gammal griselåt – med en stemmeprakt jeg aldri har hørt maken til live!

– Don’t look at me like that – I didn’t write this fucking song, gjentok han mellom tekstlinjene til Muddy Waters, om 19 år gamle damer, og improviserte vers så grisete at ingen forsvarlige, edruelige skribenter ville gjenta dem skriftlig. Siden jeg ikke er blant dem, kan jeg jo nevne som eksempel: «She had one leg to the east, one leg to the west. And I was in the middle, tryin’ to do my best!»

Etter opptreden slo jeg av en prat med legenden, som syntes det var stas å treffe en norsk fan. – Norge, ja, der har jeg spilt. Jævla fint der, selv om det er mørkt halve året, gliste «She’s Nineteen Years Old»-sangeren og ga meg et klapp på skulderen. Dermed var tonen satt for undertegnes roadtrip fra Chicago via Indiana, Kentucky, Tennessee, Mississippi og Louisiana …

Noia i Nashville

Et par dager seinere var turen kommet til Nashville, som med rette kaller seg Music City. Etter å ha gleda meg til å spille inn en 111 sekunders singel direkte på vinyl hos White Stripes-sjefen Jack Whites Third Man Record Store, ble jeg lettere skuffa over å finne ut at vidunderet fra 1947 var ute av drift. «Gi det et par måneder, så er det nok oppe og står igjen», smilte den søte rødtoppen bak kassa, iført en gul, hvit og svart uniform (noe jeg fant ut da jeg kom tilbake dagen etter for å kjøpe en funky platespiller av en annen rødtopp i samme antrekk dagen etter).

Besøket til legendariske RCA Victor-studioet, der den berømte Nashville-sounden ble skapt og Elvis spilte inn over 200 låter, skuffa derimot ikke.

Seinere samme kveld bestemte jeg meg for å sjekke ut baren Bourbon Street Blues and Boogie Bar, halvveis bortgjemt, inneklemt mellom karaokebarer, strippebarer og – tro det eller ei – hybriden nakenkaraokebar!

Men lettere nervøs etter å ha blitt «pulled over» på ekte «Cops»-vis av en mildt sagt grinete purk som luska rundt hotellet, bestemte jeg meg for å la pilsen stå denna kvelden, til fordel for en harmløs cola. Det skulle by på i alle fall én trivelig overraskelse. For samtidig som elektrisk blues av ypperste klasse pumpa fra scena, nekta den søte blondina bak baren nemlig å ta betalt for den!

Fra Graceland til Crossroads – med Hellhounds on my tail

Etter å ha besøkt Sun Studios, sugd inn inntrykk på Beale Street og generelt forelska meg i Memphis, før jeg «payed my respects» til Kongen av Rock ‘n’ roll på Graceland, var det sjangerens myteomspunne opphav som sto for tur.

Mysteriene rundt Rock’n’Rolls bestefar, blueslegenden Robert L. Johnson har fascinert generasjoner av musikere. Mississippi-mannen som døde i en alder av 27 år i 1938, etter å angivelig ha solgt sjela si til Djevelen ved det beryktede «Crossroads».

Som med alt annet rundt Johnson, er det ikke 100 prosent avklart hvor dette veikrysset er, men det er stor enighet om at det skjebnesvangre øyeblikket da djevelen stemte unge Johnsons gitar, spilte noen låter, og ga den tilbake sammen med overnaturlige musikalske evner, skjedde der veiene 49 og 161 møtes i Clarksdale.

Sola hadde gått ned da jeg kjørte inn i Clarksdale med høye forventninger. Men etter å ha blitt stoppet i flere politisperringer, der alle ba meg være veldig forsiktig, fikk jeg lettere bange anelser. Kort tid etter fant jeg det berømte krysset – midt i det som virka som den verste gettoen i hele USA!

Bluesen jeg hadde sett for meg på gatehjørnene var erstatta med blålys og sirener, i det som må være det minst trivelige og værendes hjørnet av Mississippi. Dermed bar det raskt videre sørover langs veien til nærmeste trygge havn, Greenwood.

I likhet med åstedet for sjelsalget, tok det også mange år før gravplassen ble funnet. Først i 2000 – 62 år etter at Johnson trolig ble forgiftet av den sjalu ektemannen til en elskerinne – ble det slått fast at «Me and The Devil Blues»-sangern ligger begravd utenfor Little Zion Church, midt mellom Greenwood og åstedet for det brutale drapet på den svarte 14-åringen Emmet Till i spøkelsesbyen Money i 1955 – drapet som ble starten på den svarte borgerrettighetsbevegelsen. Og en Bob Dylan-låt.

Den lille, bortgjemte gravstøtta sto i sterk kontrast til Elvis’ siste hvilested, som jeg besøkte bare et knapt døgn tidligere. Som mange andre pilegrimer langs The Blues Trail, la jeg igjen et plekter ved gravsteinen blant tomme whisky- og ølflasker – sammen med en konsertflyer for mitt eget band, Quarter Wolf …

(red.) Dette er bandet som har gjort leksa si. Quarter Wolf spiller konsert på Internasjonalen torsdag 6. juni!