Av: Stian Bjørnsson Hope Anbefalinger 14. juni 2013

Nick Cave & The Bad Seeds er i byen!

Nick Cave har vært med meg lenge, tror første gang jeg kom over ham var i 1987, i filmen Himmelen over Berlin av Wim Wenders . Der fremførte han «The Carny« og «From Her to Eternity», og det var så fascinerende skummelt og mystisk at jeg kjøpte plata Your Funeral…My Trial med en gang dagen etterpå. Siden har jeg mer eller mindre hørt jevnlig på ham. Forholdet vårt fikk riktignok en knekk i 1990 med The Good Son, en knekk som faktisk varte helt til Murder Ballads 6 år senere. Men da reiste han seg såpass kraftig igjen at jeg til og med kjøpte den enda døvere Nocturama i 2003. Ellers skal det i rettferdighetens navn sies at Nick Cave aldri har gitt ut noen direkte dårlige plater, det handler mer om at nivået hans generelt sett er så høyt at resultatet ikke alltid står i forhold til forventningene. Men når det er sagt, er ikke to halvslappe utgivelser i hans 30 år lange solokarriere egentlig noe å sutre over.

Push The Sky Away fra 2013 havnet på 1. plass på årsoppsummeringen min, det samme gjorde fjorårets Skeleton Tree, som faktisk var enda bedre! Her bygde han videre på det elektroniske og dronede lydbildet fra sist, med sparsommelig gitarer og piano, i en nydelig mediativ svøpe. Halve albumet var gjort ferdig før sønnen Arthur tragisk døde i en ulykke i 2015, men Cave beit tennene sammen og fullførte resten i en slags bearbeidelsesprosess. Han nevner aldri sønnens navn direkte, men strofer som «You fell from the sky/Crash-landed in a field near the River Adur» levner liten tvil om hvem han snakker om. Skeleton Tree er sterkt, intenst, rystende og vakkert.

Live er Nick Cave noe av det tøffeste jeg vet om. Jeg har ikke sett ham mer enn tre ganger før, og til tross for at han er et tynt langt rekel, med dårlig farga svart hår, 15 år eldre enn meg, skulle jeg ønske jeg var halvparten så kul som han. Konserten i kveld er utsolgt og jeg er fordømt glad for at jeg skaffet med billett i tide.