Roskilde 2013: «Dette er mitt følelsesliv – her får dere en bit»

Nils Bech skulle gå seg en tur etter konserten. Vi slo følge.

Tekst/Foto: Frank Michaelsen

Har du drømt om å opptre på Roskilde?
– Nja. Generelt vil jeg egentlig ikke opptre i det hele tatt. Det koster så mye. Jeg går hvertfall gjennom en nei-periode før hver konsert, der jeg tenker «er det verdt det?». Motviljen til å opptre handler om en slags skam over hvem jeg er. Men når jeg først opptrer så klarer jeg å slippe skammen. Behovet for å fortelle historier blir til slutt større enn behovet for å gjemme seg.

Du skriver jo blant annet om brudd. Er låtskriving bra terapi?
– Som regel har jeg bearbeidet det vanskelige før jeg begynner å skrive. Da er jeg gjerne mer bevisst og har større selvinnsikt rundt det som har skjedd. Jeg tenker ikke at låtskriving skal helbrede nødvendigvis. Det kan jeg skaffe andre steder.

Du låter «skolert». Er du en skolert sanger?
– Jeg hadde sangundervisning fra jeg var tolv. I mange år var det operasanger jeg ville bli. Så fant jeg ut at det var det siste jeg ville bli. Deretter har jeg brukte mye tid på å komme bort fra det klassiske. Jeg har prøvd å finne ut hvordan stemmen kan være mest mulig fri. At man ikke skal være redd for at stemmen sprekker osv. Istedenfor å bruke tid på å jobbe med uttale, bruker jeg tid på å tenke ut «hva er det jeg faktisk vil si». At jeg da synger «tiss» istedenfor «this», det blir sekundært så lenge folk skjønner hva jeg sier.

Er det humor i musikken din?
– Det er hvertfall mye glimt i øyet. Særlig i uptempo-låtene. I «I Say This Twice» synger jeg: «I turn around and look straight into your eyes, it makes me horny and I hope you have a nice surprice». Det er en veldig enkel, kanskje banal tekstlinje, men den er effektiv. Og den er sann. Hvis jeg ser en kjekk gutt på fest, så fungerer det omtrent som jeg har beskrevet i teksten. Jeg skal ikke late som det ikke er sånn.

Du opptrer på mange atypiske scener; som gallerier, museer osv. Er dette viktig for å beholde en mer alternativ tilnærming til musikken?
– Jeg må lage musikk på min måte hvertfall. Noen ganger drømmer jeg om å bare lage en fengende hit. Men så klarer jeg det liksom ikke.

Men det du gjør vil kanskje bli preget av den du er, uansett?
– Ja, absolutt. For eksempel merker de fleste, når jeg begynner å synge eller presenterer meg, at jeg er en homofil mann. Noe som er tilstede i låtene mine, uten at det er et poeng i seg selv. Prosjektet mitt er ikke å føre noen homokamp. Prosjektet mitt er å være meg selv. Det er vel kanskje en stor homokamp bare det.

Du har en palme på scenen som du bruker aktivt i showet. Hva representerer palmen?
– Palmen kan representere meg selv eller den andre personen som sangene handler om. Jeg synger jo om et brudd mens jeg kutter av bladene og gir de videre til publikum. Da sier jeg liksom «dette er mitt følelsesliv – her får dere en bit». Gjennom dette oppstår en veldig fin kontakt. Selvsagt synes jeg det er noe veldig trist ved og herpe en sånn palme.  Ketiapalme, som jeg stort sett bruker, trenger ekstremt mye tid på å vokse seg stor. Noen har jobbet hardt for å klargjøre den for salg – så kommer bare jeg og ødelegger. Det er noe ganske ufint ved det.

Og med dette har Nils fått sett (og luktet) på Roskilde, samt fått seg en drink. I august spiller han på Øya.