Øya 2013: Bassist i Dråpe
Vi har snakket med bassist, cover-art-kunstner og nostalgiker Lars Kristian Boquist. Øya-aktuell med Dråpe.
Tekst: Frank Michaelsen
Lars, du spiller bass. Men var ikke du egentlig gitarist?
– Jo, egentlig. Da vi startet Takk (Dråpes forløper) plukket jeg opp bassen ganske tilfeldig fordi ”alle kan spille bass”. Men det fungerte. Og siden da har jeg vært bassist. Live er dette veldig fint. Da kan jeg hoppe rundt på scenen uten å måtte tenke på pedaler osv. Det gikk et år før jeg kjøpte en «ordentlig» bass. Når man står der og skal betale tenker man, ”jøss, er jeg en bassist nå?”. Nå har jeg lyst til å lære meg å slappe. Ikke for å bruke det med Dråpe, men bare for å kødde med. Spille Seinfeld-introen for eksempel.
Ja, det er jo et ganske kult partytriks. Dråpes cover-art er ganske særegen. Den er det du som står bak. Hvordan går du frem når du skal et lage Dråpe-omslag?
– Som regel vil jeg fokusere på noen bestemte farger. Jeg har antageligvis det de kaller synestesi som gjør at jeg ser utvalgte farger når jeg hører navn, tall, musikk osv. Noen band opplever jeg som ”vinterband”. Deres musikk er da gjerne hvit. Dråpe prøver kanskje å være mer sommerlige og da passer det seg med mye gult og oransje, som på omslaget til ”Canicular Days”. Coveret er satt sammen av fire/fem bilder jeg har funnet i sommerferie-albumene hjemme.
Familiealbumene er et passende sted å lete kanskje, med tanke på den nostalgiske nerven dere har i mange av låtene?
– Absolutt. Hovedbildet på ”Canicular Days” er av søsteren min Eira, da hun var ti/elleve år. Valget av bilde beskriver vel en lengten tilbake til 90-tallet, da du var barn og levde uten bekymringer. I tillegg passer bildet godt til den lyse, jentestemmen i sangene. Vi viser jo barn på omslaget til ”Memories”-singelen også. Det er sangeren vår Hanne, og søsteren Mari, da de var små.
Unge mennesker er generelt ganske nostalgiske om dagen. Er det bra at vi ser så mye tilbake?
– Tror ikke det er farlig. Vi var uansett ikke på vei mot den fremtiden vi har sett for oss. Den der klisjèfremtiden med sølvdrakter. At folk ikke ønsker at alt de eier skal finnes på en iPad er forståelig. Man trenger å kunne holde i tingene sine også. Fysisk. Jeg skjønner veldig godt at folk vil kjøpe vinyl.
Men samtidig har vel internett og sosiale medier vært viktige for Dråpe?
– Det har det. Publikumet vårt bruker jo mye sosiale medier. Også på konsertene. Hehe. Eller, der merker man litt forskjell mellom byene. I Bergen er det flere som hopper og hoier til låtene, og gir oss tilbakemelding på at vi spiller en bra konsert der og da. I Oslo flytter mye av responsen seg over på sosiale medier.
Hehe. Dere får vite om konserten var vellykket først når dere sjekker Facebook?
– Ja. Men vi er glade for all responsen vi får da.
Forresten. Hvor får man kjøpt en sånn vinkekatt som dere alltid har på scenen?
– Du får kjøpt dem på Grønland-undergrunnen blant annet. De er laget av noe porselensgreier og knuser veldig lett, så vi må ofte handle inn nye. Nå er det blitt sånn at vi er redde for å spille dårlig hvis vi har glemt katten. Den må alltid med.
Plateanmeldelse: Dråpe – «Canicular Days»
Dråpe: Shoegazeparfymert drømmepop
Første smakebit fra det debutalbumet til Dråpe
Studiovideo fra innspillinga av Dråpe sitt debutalbum
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
2 thoughts on “Øya 2013: Bassist i Dråpe”