Øya 2013: Deathcrush – Rå, heftige, men uferdige

Deathcrush er rå, heftige, men fremdeles også noe uferdige slik vi opplevde de på Øyafestivalen fredag. Mye av dette veier de opp for med sin utsøkte smak og røffkule tilnærming, men vi skjønner også hvorfor debutalbumet ennå ikke er på plass.

Tekst: Jan-Olav Glette
Foto: Stian Schløsser Møller

Vi har kjent til Deathcrush i en del år nå og vært fryktelig interesserte i å få se dem live. Låtmaterialet som de har offentliggjort har bare økt appetitten. Uten å være kopikatter har de tatt inn over seg mye av råskapen og attityden til riot grrrl bevegelsen, det rytmiske i 1980-talls b-boy hiphopen og skapt en nesevis forførerisk sammensmeltning av støy, pop og beats.

Ut av en røykfylt scenesetting, som understreker bandets estetikk, gir Deathcrush oss rundt førti minutter atonal støypop generert ut av klassisk Sonic Youth (anno ”Daydream Nation”, ”Sister» og ”Evol”, men også i blant mer poppa ”Goo” og Dirty”) – der inntagende direkte popmelodier gjemmes i bråk og hypnotiske rytmer. Men, der gitarene til Ranaldo og Moore er de bærende elementene hos New Yorkerne, er det først og fremst bassen og trommene som driver frem Deathcrush, i hvert fall i teltet på Klubben.

Men, de er mye mer enn bare nok en Sonic Youth kloning. Her er det også plukket mye fra den hyperfengende og catchy nevnte 1980-talls b-boy hiphopen (i likhet med for eksempel Le Tigre og Black Bananas) og new wave. Man skal kunne danse til Deathcrush og bli pirret like mye som man reflekterer.

De er forføreriske og flørtende, både med hverandre og deler av publikum. Med sitt rå, usminkede og primitive samrør av no wave, sludge rock og bouncy noisepop utstråler trioen Linn Nystadnes, Åse Bredeli Røyset og Vidar Evensen vel så mye livsglede som dødsdrift eller livslede (eller tidlig Mayhem for den del).

Tekstene er vittige, lette og humoristiske, men slett ikke banale, og de utstråler en sjelden aura av uforskammet kulhet uten noen form for pretensiøsitet. Den utagerende og utadvendte moteblekkvennlige stilen deres finner også plass i de oftest ganske sexy og dansevennlige låtene, selv om det altså pakkes inn i klankende støy, feedback og hard tromming.

Det er både gøy og noe overraskende(?) å se Kim Gordon, Kathleen Hannah og Jennifer Herremas etterleven oppdatert og videreutviklet av nordmenn/kvinner. Men Deathcrush er jo heller ikke alene. Dark Times er et annet eksempel på at det i dag faktisk finnes ferske norske band som lener seg vel så mye mot utenlandske referanser, som den hjemlige scenen, og forholder seg til disse uten overdreven panegyrisk respekt.

Det er gøy og ganske så hypnotisk suggererende, samtidig fremstår det også som ikke bare upolert, men også noe uferdig? Det er som om vi skjønner hvorfor vi ennå ikke har fått ta del i så mange utgivelser tross etter hvert ganske lang tids eksistens og stor interesse fra publikum, presse og bransje.

Deathcrush er på vei et sted og kan fort bli et viktig navn ikke bare i norsk målestokk, men må nok fremdeles også gis mer tid til å jobbe frem egenarten og nok essensielle låter. Foreløpig er det litt for ujevnt til at vi skal bli riktig bergtatt. Nå er vi bare sjarmert og interessert.

Jan-Olav Glette har skrevet for blant andre Ballade, Natt&Dag, NTB, Planetarium C, Rock Furore og internasjonale Totally Wired. Han er også med i booking gruppen til Hovefestivalen og er aktiv DJ i Berlin og Oslo.

Tidligere også konsertarrangør, og jobbet med Nick Caves «And The ass Saw the Angel» på hovedfag i litteraturvitenskap, og har også forelest om det på post-graduate konferansen «Contemporary Music and Cultural Studies» i Tampere.

Vi nevner også at han har skrevet en tekst om Hecker til litteraturfestivalen Audiaturs katalog, og levert bidrag til «101 skiver», om hvilke skiver som har inspirert ens musikksmak.