Øya 2013: Kraftwerk – Et interessant dypdykk i gruppas ideologi

Tekst: Jan-Olav Glette  / Foto: Stian Schløsser Møller (vi valgte ikke å underskrive Kraftwerks fotokontrakt på Øyafestivalen. Bildet er hentet fra Roskilde Festival 2013)

Å være vitne til Kraftwerks livefremtreden tematiserer en rekke grunnleggende spørsmål; Er dette konsert, multimedieshow eller utstilling? Kanskje alt på en og samme tid? Düsseldorfs stolthet har gjort denne forestillingen vekselvis åtte dager på rad på Tate Moderen Art Museum i London og musikkfestivaler i sommer med like stor interesse og nysgjerrighet. Hvor mange sentrale eller originale medlemmer må være med for at man skal si at det er et band? Eller er slike spørsmål distraksjoner og opplevelsen det viktige. Jeg heller litt mot det siste i grunnen, og har lagt purismen på hylla.

De fire vi så på scenen fredag var vokalist og audiooperatør Ralf Hütter, som har vært med siden stiftelsen i 1970 (og også var med i forgjengeren Organisation), audiooperatør Fritz Hilpert (med siden 1991), Henning Schmitz og videooperatør og nykommer Falk Grieffenhagen, som kom med i 2012.

Publikum denne sommerkvelden er en salig blanding av eldre; i hovedsak menn og yngre elektronisk interesserte. Jeg har aldri sett et eldre konsertpublikum på noen liveopptreden jeg har vært til stede på i Norge. Det forteller litt opp bandets posisjon i musikkhistorien, men er kanskje samtidig også et svakt signal om at noe av materialet dessverre har eldes og blitt litt daft for folk flest i sin minimalisme og enkelhet. Det har jo skjedd mye med musikken siden disse låtene ble unnfanget, og i motsetning til fjorårets comebackband Refused har ikke Kraftwerk videreutviklet riff eller oppgradert soundet til dagens uttrykk. Det vi får i dag har store likhetstrekk med det vi opplever og hører på skivene.

Andre låter er fremdeles friske tross sitt enkle uttrykk. ”Das Modell”/”The Model” og ”Autobahn” er fremdeles vanvittig fengende og får frem jubelen hos store deler av publikum. Sistnevnte låt er også en av de hvor det tredimensjonelle filmoppsettet i bakgrunnen fungerer aller best. Det minner kanskje om de enkle kino-berg-og-dalbane-forestillingene hvor vi får et bilde av å selv sitte bak rattet når det kjøres i forrykende fart, som kler det spartanske, minimalistiske, tilbakeholdne, men raffinerte lyduttrykket.

Sammen får vi en reise i minnenes verden, som bidrar til større forståelse av kvartettens musikk og prosjekt. Bandet hopper som vanlig bukk over de tre første platene; ”Kraftwerk”, ”Kraftwerk 2” og ”Ralf and Florian”, men utover disse får man smakebiter fra store deler av diskografien. Noen vil åpenbart savne ”Pocket Calculator”, ”Showroom Dummies”, ”Kometenmelodie 2” og ”The Neon Lights”, men ellers fikk vi servert mange av de mest kjente låtene til synth-, kraut- og elektronikapionerene i den halvannen time lange forestillingen.

Ikledd en slags skjelettskøytedrakter plasserer de fire aldrende mennene seg på scenen og kjører i gang signaturmelodien ”The Robots”, og vi ikler oss 3d-briller. De første sukkene går igjennom forsamlingen når robotene på storskjermen strekker ut en hand og tilsynelatende beveger seg nærmere oss. Da et romskip med langt skarpt spir farer mot oss med voldsom hastighet under ”Space Lab” noe senere, går det et kaldt gys gjennom forsamlingen, og det føles som vi er på en slags tivoliskrekk og/-film.

Det diskuteres heftig hvor mye som gjøres live og hvor mye som er ferdigprogrammert. En tidligere lydmann vi snakker med tror ganske mye improviseres og gjøres der og da, og bruker det at karene ser mye på hverandre underveis som det viktigste sannhetsvitne for dette. Denne improvisasjonen vil i så fall gjøre at man kan se flere konserter og oppleve de litt forskjellig. Å gi noe absolutt fasitsvar er vanskelig da jeg ikke kan titte inn i de mentometer-lignende brettene tyskerne har foran seg, og bare har sett dem denne ene gangen. Jeg registrerer dog ganske hyppige fingerbevegelser og er mektig imponert over hvor klart og fint lydbildet er. Det imponerer i lengden langt mer enn det ganske enkle tredimensjonale showet, som mister litt kraft over tid  jo lengre bakover man beveger seg fra scenen. Det golde, kjølige, men likevel intense og energiske i låtene fascinerer den dag i dag. Det er hypnotisk, cerebralt og tidvis også ganske så lekent i sin avantgardistiske minimalitet.

Jeg er uansett mer opptatt av resultatet av det hele; opplevelsen vi får som tilhørere ute blant publikum enn av autensiteten som så. Noen går litt lei etter hvert og stikker i stedet videre for å oppleve Beach House. Selv blir jeg mer og mer dratt inn i Kraftwerks univers og koser meg med det. Det største ankepunktet er i grunnen Ralf Hütters vokal, som ikke lenger er særlig bærekraftig og nok også en vektig grunn til at vi ikke får høre mer krevende og poppa ”The Neon Lights”.

Kraftwerk rundet av Roskilde 2013

Jan-Olav Glette har skrevet for blant andre Ballade, Natt&Dag, NTB, Planetarium C, Rock Furore og internasjonale Totally Wired. Han er også med i booking gruppen til Hovefestivalen og er aktiv DJ i Berlin og Oslo.

Tidligere også konsertarrangør, og jobbet med Nick Caves «And The ass Saw the Angel» på hovedfag i litteraturvitenskap, og har også forelest om det på post-graduate konferansen «Contemporary Music and Cultural Studies» i Tampere.

Vi nevner også at han har skrevet en tekst om Hecker til litteraturfestivalen Audiaturs katalog, og levert bidrag til «101 skiver», om hvilke skiver som har inspirert ens musikksmak.