Reatards – rufsete, rått og skittent
Reatards slapp debutplata Teenage Hate i 1998 på Goner Records, men Jay Reatard (f. Jay Lindsey) hadde allerede rukket å holde på i noen år. Han satt som 15-åring på soverommet og tok opp haugevis med låter på en 4-spors kassettspiller, hvor han både sang, spilte gitar og dengte løs på en bøtte i stedet for trommer. For å gjenskape musikken live trengte han et par mann til, dermed ble Elvis Wong Reatard og Steve Albundy Reatard hyret inn. Reatards var født. Ved første lytt kan man fort bli ledet til å tro at Reatards kom rett fra garagescenen i San Francisco i 1965-66, eller for den slags skyld punkscenen i England i 1976. For selv om de fant røttene sine i tidlig garagerock og punk, er de hakket kvassere og mer rølpete enn sine forgjengere, og i tillegg ligger det god gammeldags rock ‘n’ roll i bunn. Noe som gjenspeiles ved at de covrer både Dead Boys’ Down in Flames og Buddy Hollys Ollie Vee på plata.
Det som er så nydelig, er hvordan Reatards 20 år etter punkens gjennombrudd får den til å føles frisk og viktig igjen. Green Day og Offspring hadde riktignok sparket liv i punkformelen tidlig på 90-tallet, men det funket aldri for meg, jeg trodde aldri på dem. De var for polerte, og fremsto heller som bleke og blodfattige kopier av den opprinnelige punken. Reatards høres derimot autentiske ut, og har en ektefølt kjærlighet til punkens råskap og aggresjon. De er genuint desperate, og ikke bare et tannløst forsøk på å gjenskape en trend. Og når Jay Reatard brøler «No pain, no ache, no fuckin love. I’m so gone, I got no hope» i låta I’m so gone, tror jeg faktisk på ham.
Albumcover: Blood Visions
Reatards ga ut et par album til, men Jay Reatard hadde så mange sideprosjekter at bandet til slutt imploderte, og Jay valgte til slutt å konsentrere seg om en solokarriere. Han slapp Blood Visions i 2006 og Watch Me Fall i 2009, pluss et par singelsamlinger; Singles 06-07, og Matador Singles’ 08. Han var godt i gang med å lage låter til et et nytt soloalbum, men ble funnet død i hjemmet sitt tidlig i 2010, kun 29 år gammel. Goner Records gjenutga Teeange Hate i 2011, med The Reatards cassette og Fuck Elvis here’s The Reatards cassette som bonusmateriale. Her får du hele 21 ekstra sanger, der bl.a. The Reatards kassetten er hentet fra soveromsprosjektet til Jay. Det er selvfølgelig rufsete, rått og skittent, og det var her tenåringshatet begynte.
Liker du Reatards, sjekk også ut Thee Oh Sees, Black Lips, og Ty Segall.
