Thulsa Doom og Dipsomaniacs gjenforenes!
Tekst: Victor Josefsen / Foto: LP Lorentz (2005)
Sjekk anmeldelsen jeg skrev for Puls i 2000:
Thulsa Doom
She Fucks Me (2000)
Safety Pin
Med buldrende trommer, fandenivoldske gitarriff og insisterende vokal beviser Thulsa Doom at stonerrocken ikke er død og begravd slik mange har hevdet.
Kyuss definerte begrepet stonerrock på begynnelsen av 90 tallet og rakk å gi ut fire klassiske stoner-album pluss noen singler og EP’er i løpet av tiåret. Kyuss inspirerte Fu Manchu, et annet toneangivende band innen stonerrocken, til å plugge inn instrumentene. Et Kyuss-medlem ble med i nettopp Fu Manchu.
Stonerrock var hipt for et par år siden. Men i det Queens Of The Stone Age (igjen med medlemmer fra Kyuss-stallen) innførte popelementer, særlig på siste albumet «Rated R», trodde de fleste at den siste spikeren var slått i stonerrockkista.
Thulsa Doom har derimot ikke latt seg friste til å flørte med pop. Her spilles det steinhard bråkete rock med lett absurde og svært så humoristiske tekster. Fatboy Slim ligger blant annet tynt an hvis han støter på gutta i Thulsa Doom:
Fatboy Slim gets me annoyed
Norman Cook must be destroyed
Let’s do something. Who will join?
Come along, let’s kill the boy!
EP’en «She Fucks Me» kommer ut på den spanske Safety Pin-labelen, som fra før av har band som Turboneger, New Bomb Turks og Hellacopters i arkivet sitt.
Thulsa Doom leverer en blanding av Black Sabbath, slik Ozzy Osbourne & co låt på «Paranoid», tungvekterne Tad på deler av albumet «8-Way Santa», pluss de tidligere nevnte stonerrockerne Kyuss og Fu Manchu. Resultatet er tung og skitten rock. Kraftfullt og rått.
Store ord, javel, men ta deg tid til å en lytt og jeg garanterer at du blir overbevist. Og hvem vet, kanskje stonerrocken blir hipp på ny?
Caliban Sessions er en årelang tradisjon hvor miljøet rundt Duplex Records og Ole Petter Andreassens Caliban Studios løsner ganske godt på slipsknuten og koser seg med de forskjellige prosjektene sine. Etter 6 utsolgte år på rad i Oslo tar konseptet nå i tillegg konseptet en tur utenbys.
Bandene som spiller er:
Black Debbath, Slut Machine, Hilde Marie Kjersem, Dipsomaniacs, Thulsa Doom, De sørgelige restene, Last Heat, Blood Tsunami, Sweden, El Doom & The Born Electric, Bare Egil Band, Trass, The Dogs.
Konsertene:
• Bergen – Kvarteret 25/10
• Oslo – Rockefeller 26/10
• Volda – Rokken 1/11
• Trondheim – Samfundet 2/11
Dipsomaniacs gjenforenes også!
I perioden 1997-2003 ble Dipsomaniacs av mange trukket fram som et av landets aller fineste popband. Med sin lett vindskeive, men likefullt svært så melodiøse psykedeliske pop, ga bandet ut seks album i løpet av sin aktive periode. Mange av disse til strålende kritikker både her hjemme og i utlandet. Hovedpersonen Øyvind Holm har også i ettertid markert seg som en av Norges aller, aller beste låtskrivere, bl.a. med bandet Deleted Waveform Gatherings.
Caliban Sessions sier: “Det er med enorm stolthet vi kan kunngjøre at Dipsomaniac har sagt seg villige til å gjenforenes i anledning Caliban Sessions i Trondheim. Dette er spesielt ærefullt for Caliban-gründer Ole Petter “Ollis” “El Doom” Andreassen og hans kumpan i Black Debbath og Thulsa Doom, ”Bare” Egil Hegerberg, ettersom disse to karene alltid har holdt Dipsomaniac høyt i ære, og særlig ment at albumet «Praying Winter» er en av tidenes pop-plater.”
Sjekk anmeldelse av Dipsomaniacs vinylsingel «Dulcimer’s Dream» fra 2001:
Dipsomaniacs
Dulcimer’s Dream (2001)
Two Zero Records
Hjemlig retro-perle. Hvis ørene dine omfavnes av «Dulcimers Dream» via radiobølgene, vil du garantert bli slått av tanken: Denne ukjente 60’s pop/psykedelia gruppa bør jeg sjekke ut! I så fall kan jeg tre støttende til og fortelle at låta er laget av en nordmann, og ikke nok med det, den er innspilt i år 2001. Mannen bak musikken heter Øivind Holm, alias Dipsomaniacs.
Nå er det ikke spesielt originalt å lage sekstitalls-inspirert pop/psykedelia, hverken her hjemme, eller ute i den store verden. Det florerer av bra, og ikke fult så bra, retroband på den store musikkplaneten vår. Dipsomaniacs tilhører første kategori, altså bra-, eller rettere sagt, meget bra-kategorien.
Dipsomaniacs serverer ikke noe revolusjonerende nytt, i forhold til tidligere utgivelser, på denne syvtommeren – utgitt av Trondheims-labelen Two Zero Record. Et uavhengig lite plateselskap som huser utøvere som kraft/pop-rockerne Føfftemand, mainstream-popperne Oddpop, Pogo Pops-influerte Thrush og surferne Tremolo Wankers.
Og enkelte vil nok hevde Dipsomaniacs låter vel mye Beatlesk. Og ja, det er mye Beatles å spore i rillene på denne sjutommeren: I selve melodiføringa, arrangementet og vokalfraseringa. Men det blir aldri påtrengende av den grunn. For Øivind Holm har tydeligvis et sterkt forhold til den forgagne tidsepokens lydspor – og vet å bruke virkemidlene med kløkt og oppfinnsomhet.
Selve lydbildet er også typisk sekstitall. Morsomt, synes nå jeg. Fordi det er mange retro-band der ute som forsøker å gjenskape det typiske sekstitalls-soundet uten å lykkes. Dipsomaniacs har derimot fikset dette ganske bra – tilsiktet eller ei.
Dipsomaniacs har maktet å skape en aldri så liten skjult og småvimsete sekstitalls pop/psykedelia-perle. Ikke verst tatt i betraktning hvor mange klassikere som finnes fra den tiden. Her får du enda en – innspilt 30 år etter gullalderen – uten at det gjør noe fra eller til.
Apropos gullalder: Første låt på b-siden, den fine og lett melankolske «You’re a Very Lovely Woman», er en cover av en fyr med navn Emitt Rhodes. Låta ble opprinnelig gitt ut på singel i ’67 under navnet The Merry-Go-Round. Med andre ord, en coverlåt som passer perfekt inn sammen med Øivind Holms egne komposisjoner.
Sjekk også:
Foto: Stian Schløsser Møller
Musikkfest Oslo 2013 konserthøydepunkt: El Doom & The Born Electric
Foto: Stian Schløsser Møller
Black Debbath spilte en forrykende konsert på Rockefeller
2 thoughts on “Thulsa Doom og Dipsomaniacs gjenforenes!”