En prat med Monica Heldal

Høstens best mottatte debutant på visitt i Musikkavdelingen.

Tekst: Victor Josefsen / Frank Michaelsen / Foto: Frank Michaelsen

På scenen leder du bandet ditt gjennom serier av halsbrekkende licks. Du har et stort teknisk overskudd på gitar. Øver du mye?

– Jeg øvde nok mer før. Nå om dagen bruker jeg mest tid på låtskriving. Jeg kan veldig lite teori når det gjelder gitar. Mange av stemningene jeg er ute etter får jeg ved å velge forskjellige tuninger. Jeg stemmer om gitaren til jeg befinner meg et sted mellom dur og moll. Det gir en veldig folky vibe.

På YouTube ser vi deg både spille med band og alene. Hva er viktigste forskjell synes du?

– Jeg har jo spilt mest alene i mitt liv. I det siste har jeg hatt gleden av å spille med et veldig bra band. Hovedforskjellen er muligheten man får til å dele nervøsiteten med noen andre før en konsert.

Hva gjør deg egenartet?

– Kanskje det er en blanding av gitarspillet og inspirasjonene jeg har. Gitarmessig har jeg aldri fått til å strumme. Jeg klarer det bare ikke. Det er derfor jeg hovedsakelig bruker fingerspill.

Du har en veldig fin og særegen vokal også?

– Takk, men sang var aldri det viktigste for meg. Jeg har aldri vært noen kjempefan av min egen stemme og synes ikke nødvendigvis det er så gøy å høre den på opptak. Joda, jeg liker å synge, men det er ikke sang jeg har fokusert mest på.

Hvordan beskriver du da musikken din?

– Mange vil ha det til at jeg spiller blues og har gitt meg et bluesjente-stempel. Det er litt feil. Da jeg spilte på bluesfestival i India var det mange som ble satt ut av hvor lite blues ”bluesjenta fra Norge” spilte. Jeg beskriver musikken min som en miks av rock, folkrock, pop og litt blues da. Fleetwood Mac (etter Peter Green-perioden) er jeg veldig inspirert av. Noen har påpekt likheter med Little Feat og det liker jeg. En annen inspirasjon er Led Zeppelin. Jeg har til og med tatovert zeppelineren fra første albumet på armen.

På barneskolen var du kanskje alene om musikksmaken din i venninnegjengen?

– Ja, altså, mine greier hørte jeg på for meg selv. Men når var jeg sammen med venninner kunne jeg høre på samme pop som dem. Folk spør ofte om jeg har vært del av musikkmiljøet i Bergen. Det har jeg aldri. Jeg liker godt musikken som kommer derfra, men min sjanger hører kanskje ikke så naturlig hjemme der.

Du utgis på selveste Warner. Hva var veien frem mot det?

– Jeg bodde et år i Irland der det var en veldig fin pub-kultur som gav meg mange muligheter til å spille ute. Der kom jeg i kontakt med et management som holdt til i Oslo. Jeg gav dem noen demoer hvilket førte til at blant annet Warner viste interesse. Etter Irlandsoppholdet bestemte jeg meg for å flytte til Oslo og satse på musikken.

Finnes det noen generell tematikk i sangtekstene dine?

– Det er sjelden jeg på forhånd tenker over hva jeg skal skrive om. Jeg setter i gang og så blir det bare noe. Men ofte når jeg ser tilbake forstår jeg hvor tankene kom fra. I ettertid ser jeg platens gjennomgangstema er lengsel. Noe som sikkert kommer av at jeg bodde i Irland da jeg skrev. På det tidspunktet savnet jeg både venner og familie.

Når dette publiseres har du blitt anmeldt for første gang. Spent?

– Ja! Jeg har brukt lang tid på å forberede meg mentalt til anmeldelsene. Jeg er ganske følsom og vil nok ta det innover meg om anmeldelsene er dårlige. Men det er mest spennende.

Hvor går veien videre for deg, Monica?

– Jeg skal vel lage en enda bedre plate, tenker jeg.

Her kan du søke etter og låne bl.a. musikk, noter, DVD’er og filmer i Deichmans katalog