J. Cole: Sentrum Scene, Oslo WHO DAT???!?!!:
Tekst: Marie Hustad / Foto: Mohammad Ataey
Til tross for at det er en typisk sur og kald novemberkveld i hovedstaden, så kryr det av feststemte mennesker utenfor. Det virker som folk fra nesten alle sosiale grupper er representert; guttegjengen fra østkanten som elsker hiphop, guttegjengen fra vest som tror de elsker hiphop, fnisejentene, dansejentene, de to som er på date, han litt eldre som elsker musikk og som vil utvide horisonten, og meg. Dørene åpnes, og vi blir alle en del av et felleskap, en masse, og vi flyter inn.
Nede i salen blir vi møtt av fengende hiphop-låter fra 90-tallet, folk mingler og det forventningsfulle suset overfaller meg. Balkongen over oss fylles med ungdommer under 18, der oppe er stemningen om mulig mer elektrisk. Lysene senkes og jubelen stiger, og når det viser seg at det ”bare” er kompisen til J. Cole, Bas, som er på scenen for å varme opp kalde nordmenn og markedsføre sin nye plate, imponeres jeg ytterlig av publikums varme velkomst. Så unorskt, så utadvendt og så herlig!
Kveldens første overraskelse for undertegnede er bandet til J. Cole som entrer scenen etter at vår nye venn Bas har rast fra seg. Her snakker vi to syngedamer, trommis, gitarist og den mer stereotypiske DJen. Det er visst slutt på tiden da hiphoperen i joggedress sto alene med en rytmemaskin. Bandet spiller opp, rolig, bygger opp samspillet og lyset flasher av og på. Folk rundt meg er helt på bristepunktet, og når J. Cole småløper inn på scenen og salen eksploderer, kjenner jeg faktisk gåsehuden på underarmen.
28-åringen fra North Carolina, ble etter sin debutmixtape, kontaktet direkte av Jay-Z og i 2009 signert. Han er i disse dager aktuell med «Born Sinner» som kom ut i juni, han flyttet faktisk utgivelsesdatoen én uke for å konkurrere med Kanye Wests «Yeezus». Stuntet ble av mange omtalt av mange som en slags David og Goliat-kamp, en kamp David nesten vant med bare 30 000 færre solgte album enn den legendariske Kanye West.
J. Cole har publikum i sin hule hånd hele veien, kledd i sort med SINNERS-caps og gullbling rundt halsen. Han starter hardt og samspillet med bandet er stort sett bra, hiphop og el-gitar = sant! Den digitale backdropen domineres av hodeskallesymboler, høyhus som raser, lysende damer, gulløver og lysekroner(!). Intensiteten holdes oppe, og selv på de rolige låtene er stemningen elektrisk. Kidsa på balkongen hyler og strekker armene mot den sjarmerende amerikaneren på scenen. Cole skal heller ikke beskyldes for å være gnien på spotlighten. Her skal alle i bandet få vise seg frem, noe de gjør, og gitaristen bringer i tillegg patos tilbake til 2013 ved å slenge seg ned på knærne på en imponerende dramatisk måte.
Konserten nærmer seg slutten, Cole drar i gang i alle fall tre avslutningslåter før crewet begynner å rigge ned. Han tar seg tid til å snakke med fansen, gjøre dem oppmerksomme på at han ser den, mens vakten ”tydelig” vil han av scenen. Det bikker nesten over i det parodiske, er det bare en gimmick?
På vei hjem over Grønland har jeg glemt det litt småpinlige publikumsfrieriet. Jeg går med lette skritt gjennom regnet og innser at jeg har vært med på en fest, en fest der midtpunktet sjarmerte alle i senk.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
