Ukas tips! Morrissey

Nobelkonserten er over og Morrissey har dratt hjem, uten å lage en ny skandale, heldigvis.

Morrissey kom med en uheldig uttalelse i forbindelse med 22. juli i 2011: «Massakren i Norge er ingenting i forhold til dyrene som slaktes på McDonalds». Eller, det var ikke uheldig, det var idiotisk, unødvendig og totalt ufølsomt. Morrissey er riktignok kjent for å ha sagt mange drøye ting, men dette tok kaka og er forståelig nok vanskelig å svelge for de fleste. Men, jeg er villig til å skille mannen fra verket, og heller fokusere på hvor utrolig mye bra musikk denne mannen har laget, både som frontfigur i et av tidenes beste band, The Smiths, og som soloartist.

The Smiths har en tilnærmet perfekt katalog å by på. Sammen med Johnny Marr lagde Morrissey et helt perlekjede av nydelige og uforglemmelige sanger. Debutalbumet The Smiths fra 1984 satte en høy standard, og de neste tre årene slapp The Smiths 3 studioalbum som alle har klassikerstatus; Meat Is Murder, The Queen Is Dead og Strangeways Here We Come. The Queen Is Dead er det ubestridte mesterverket, og var mitt første møte med gruppa, når albumet kom ut i 1986. Det låter liker suverent i dag, om ikke bedre, og fortjener virkelig topp-plasseringen på NME’s list of 500 greatest albums of all time.

Hatful of Hollow (1984), en samling av singler, b-sider og BBC opptak, er allikevel min absolutte favoritt. Her har de plukket ut de beste låtene fra The Smiths, dessuten William, It Was Really Nothing, These Things Take Time, How Soon Is Now?, Handsome Devil, Heaven Knows I’m Miserable Now, This Night Has Opened My Eyes, Accept Yourself, Girl Afraid,  Back To the Old House og Please, Please, Please, Let Me Get What I Want. Det ville vært et skremmende godt debutalbum!

Som soloartist har Morrissey en mer ujevn produksjon bak seg. Fra han slapp debutalbumet Viva Hate i 1988, har det, mildt sagt, vært en berg- og dalbane i kvalitetsforskjell. Viva Hate holder fremdeles mål, men han gikk mer eller mindre på trynet med Kill Uncle som kom ut tre år senere. Bona Drag, fra 1990, er riktignok full av glitrende låter, men siden det er en samling av singler og b-sider, holder jeg den utenfor.

Morrissey reiste seg igjen, og slo tilbake med tre gode album på rappen: Your Arsenal, Vauxhall And I og Southpaw Grammar. Sistnevnte fikk litt hard medfart når den kom ut, men er en undervurdert plate. Den er langt i fra perfekt, og er eksperimentell i forhold til hva Morrissey har gjort før, med bl.a. to låter som varer over 10 minutter.

Om kritikken gikk inn på Morrissey er ikke godt å si, men Maladjusted som kom ut to år etterpå, i 1997, var labre greier, og ble bra slaktet av kritikkerne. Jeg husker at han skulle ha konsert i Oslo det året, men jeg gadd ikke å gå engang. Det er sprøtt å tenke på i dag: Jeg hadde for første gang en mulighet til å se helten min, og ga blaffen. På dette tidspunktet hadde Morrissey  fått nok, og sa drit og dra til England, flyttet til USA, og gikk i musikalsk dvale, som varte i 7 år.

Så! Plutselig var han der igjen! Morrissey steg opp fra asken som en Fugl Føniks, og smelte til med hans aller beste soloplate, ever, You Are the Quarry, fra 2004. Her stemte alt: Krystallklar lyd, flott produksjon (av Jerry Finn) og ikke en eneste dårlig låt. Morrissey åpner med America Is Not the World, der USA får høre at de er noen store og feite griser, og at de kan stappe hamburgeren opp i ræva. En frisk og fin oppfordring fra den gode gamle vegetarianeren der altså. Samtidig synger han at han elsker statene, det er altså ikke helt ravnsvart, kun klassisk elsk/hat problematikk. England får unngjelde i neste låt, Irish Blood, English Heart, en  rett fra leveren sang som klokker inn på 2.37. Punka og rått! Deretter går det slag i slag med digg sanger og titler som I’m Not Sorry, The World Is Full of Crashing Bores, How Can Anybody Possibly Know How I Feel?, All the Lazy Dykes osv. osv. Morrissey var tilbake, og hadde holdt kjeft lenge nok.

Morrissey var nå på god glid. Han hanket inn David Bowies trofaste produsent Tony Visconti til sitt neste album, Ringleader of the Tormentors , og fikk drahjelp av selveste Ennio Morricone. Resultatet ble bare sånn halvveis. Han synger herlig om «explosive kegs between my legs» på Dear God Please Help Me, og I Will See You in Far-Off Places og Life is A Pigsty er fantastiske låter. Likevel, et slapt resultat totalt sett. Et helt greit og standard Morrissey-produkt, men ikke så mye mer. Han havnet uansett på toppen av den britiske albumlista, og på andreplass på VG-lista. Mange var tydeligvis glade for å ha ham tilbake.

For min del kom han kraftig tilbake med Years Of Refusal  i 2009. Nå hadde han fått med seg punkprodusent Jerry Finn på laget igjen. Hans gamle våpendrager Boz Boorer bidrar fortsatt på en del låter, men det er tydelig at Alain Whyte og Jesse Tobias seiler opp som Morrisseys foretrukne låtskribenter. Out with the old and in with the new? Hvem vet. Det er uansett mange godbiter på plata, Something Is Squeezing My Skull, Black Cloud, I’m Throwing My Arms Around Paris, I’m Ok By Myself  og ikke minst When I Last Spoke To Carol. Years of Refusal er ikke like konsistent som You Are the Quarry, det er noen daffe låter som trekker ned, og lyden er flatere på en måte.Men, Morrissey har rundet 50 år og ser ut til å trives med det, han er tydeligvis i stormform og har laget sitt nest beste soloalbum etter min mening. Det blir spennende å se hva han finner på neste gang, det kan som kjent gå begge veier.

Her er noen bøker du kan kose deg med mens du venter: Simon Goddard The Smiths – songs that saved your life, Len Brown Meetings with Morrissey og ikke minst Morrisseys egen Autobiography, som kom ut tidligere i år på Penguin Classics. Selvfølgelig.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog