Deichman: Årets album 2013 / Lyden av 2014

Her er årsoppsummeringen fra oss! God Jul og Godt Nyttår! Vi ses i 2014!

 

ÅRETS BESTE NORSKE ALBUM 2013 (VICTOR JOSEFSEN, Editor-in-Chief)

 

1. King Midas –Rosso

2.The Good, The Bad & The Zugly –Anti World Music

3. Sweden – Sixes & Seven

4. Årabrot – Årabrot

5. Monica Heldal – Boy From the North

6. Astroburger – Lightyears Behind

7. Izakaya Heartbeat – Enter – Rainbow Lake

8. Shevils – Lost In Tartarus

9. Hvitmalt Gjerde – Hvitmalt Gjerde

10. Rumble in Rhodos – Grace and Nuance

 

BOBLERE:

Carmen Villain – Sleeper

Dråpe – Cancilur Days

Young Dreams – Between Places

Heyerdahl – Øen

Exploding Head Syndrome –Diciples Of Reason

 

Sjekk også:

Albumanbefaling: King Midas – Rosso

The Good the Bad and the ZUgly – Intervju

Albumanbefaling: Sweden – Sixes & Sevens

 

 

ÅRETS BESTE NORSKE LÅTER 2013

 

1.The Good, The Bad & The Zugly – Nowhere To God

2. Årabrot – Arrabal’s Dream

3. Anja Elene Viken – Født Forbryter

4. Frk. Fryd – Salt i saaret

5. Cosmic Delay – Born To Blues

6. Electric Eye – Tangerine

7. Ullsokk – Dewpoint

8. Sea Change – Bursting

9. Rumble In Rhodos – Entirely Loveless

10. Exploding Head Syndrome – Black Gold

 

BOBLERE:

Feffe – Blør i Blått

Heyerdahl – Mirage

Angelica’s Elegy – When You’re Asleep

Death By Unga Bunga – Stare At The Sun

LOVELOVELOVE – Eye See You

 

 

ÅRETS BESTE NORSKE EP-ER/MINIALBUM 2013

 

1. Shy For Shore – 1985

2.Shy For Shore –Sometimes It’s A Heartbreak Not To Introduce Yourself

3. Deathcrush – Skool’s In

4. Årabrot – Murder As Art

5. Put Your Hands Up For Neo-Tokyo –Breaking Through

6. Kid Astray – Easily Led Astray

7. The Terrifieds – Let’ Fart On Girls

8. Frk. Fryd –Tell Dine Skritt Igjen

9. Broen –The Split Jump Drug EP

10. Pandreas – Rås

 

BOBLERE

Ampmandens Døtre – Fisk Fuck You

Støv – Drømmetrang EP

 

 

ÅRETS BESTE UTENLANDSKE ALBUM 2013

 

1. Arctic Monkeys – AM

2. My BLoody Valentine – m v b

3.Throwing Muses – Purgatory /Paradise

4. Medicine –To The Happy Few

5. Arcade Fire – Reflektor

6.Savages – Silence Yourself

7. Sebadoh – Defend Yourself

8.Superchunk – I Hate Music

9. Babyshambles –Sequel To The Prequel

10.Speedy Ortiz – Major Arcana

 

BOBLERE

Haim – Days Are Gone

Waxahatchee – Cerulean Salt

Goldfrapp – Tales Of Us

Blood Orange – Cupid Deluxe

The Flaming Lips – The Terror

 

ÅRETS BESTE UTENLANDSKE LÅTER 2013

 

1. Arctic Monkeys –Do I Wanna Know

2. Arctic Monkeys – R U Mine

3. My Bloody Valentine – Only Tomorrow

4. My BLoody Valentine – She Found Now

5. Blood Orange – Time Will Tell

6. Haim – Falling

7. Haim – Forever

 

8. Sebadoh – I Will

9. Deerhunter – Leather Jacket II

10. Savages – Shut Up

 

BOBLERE

Sigur Rós – Brennistein

Speedy Ortiz – Cash Cab

Perfect Pussy – I

Goldfrapp – Annabel

Babyshambles – Nothing Comes To Nothing

 

 

 

 

FAVORITTALBUM I 2013 (STIAN B. HOPE)

 

Juletid er som kjent listetid; det er klart for å summere opp favorittene fra året som har gått, og eventuelt sjekke hva du har gått glipp av mens du venter på marsipangrisen. Jeg vil si at det generelt sett har vært et greit år, en del gode plater, en del midt på treet og en del skuffelser. Gamle helter, som The Stooges, Arcade Fire, Arctic Monkeys, Franz Ferdinand, Depeche Mode, Flaming Lips, Pere Ubu, The Strokes, skuffet stort sett hele gjengen, og My Bloody Valentine, men, de har jeg vel egentlig aldri likt så godt, blir sjøsyk av å høre på dem. Ellers har det vært mye knall jazz fra min favoritt-rogalending Paal Nilssen-Love, sjekk ut kollega Thor Arnes liste for høydepunktene der i gården. Men, nok snikk snakk, her er mine favoritter av norske og utenlandske plater i 2013.

 

NORSKE

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

1) Kvelertak – Meir

Vi ville ha mer, og visst fanken fikk vi det! Kvelertak har laget årets beste norske album! De serverer oss mye av den samme beintøffe hardrocken som på debutplata, men bare enda bedre. Lydbildet er mye mer raffinert og nyansert, og de har til og med lagt inn et par akustiske partier som kler dem godt. Et tvers igjennom fantastisk album! Jeg er egentlig ikke så patriotisk, men herregud så stolt jeg er over å være fra Stavanger akkurat nå.

Les også Ukas tips!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2) The Thing – Boot!

Den norsk-svenske jazztrioen innfridde til de grader på årets utgivelse, de har tatt opp tråden fra Bag it!, og levert et heftig album, med tung og seig kraftjazz. Ingen tuter i hornet som Mats Gustafsson, og ingen deljer så herlig frenetisk løs på trommene som Paal Nilssen-Love. Sammen med bassistguru Ingebrigt Håker Flaten utgjør disse gutta verdens beste jazzgruppe, og har flesket til med et av de beste albumene i år, uansett sjanger.

Les også Ukas tips!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

3) Hvitmalt Gjerde –Hvitmalt Gjerde

Bokstavelig talt full av ung energi! De fire bergensguttene i slutten av tenårene har tatt fatt i garasjerocken, og lagd sin egen vri på den, akkurat passe rufsete og akkurat passe kontrollert. Utrolig gledelig å høre at norsk rock kan låte så friskt og fengende. Hvitmalt Gjerde hadde i tillegg en av de mest sjarmerende konsertene på årets Øyafestival.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

4) Moonpedro & The Sinking Ship – Homegrown

Pedro Carmona-Alvarez er mannen bak dette produktet her, den tidligere Sister Sonny-vokalisten har endelig tatt seg tid til å lage litt musikk igjen. Carmona-Alvarez har fått drahjelp fra noen gode bergensvenner, men har skrevet alle låtene selv, og spiller også de fleste instrumentene selv. Han er tydelig inspirert av The Beatles, Talk Talk og The Cure, og jeg synes jammen jeg hører litt Pogo Pops inni der også. Men, det er uansett en fryd å høre på albumet, og det er en synd og skam at flere ikke har fått med seg denne utgivelsen, for Homegrown er rett og slett en nydelig popperle.

Les også Intervju med Pedro Carmona-Alvarez

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

5)Hedvig Mollestad Trio – All Of Them Witches

Mollestad & Co har tatt enda et skritt lenger ut i sjangeråkeren, og blander jazz og god gammeldags heavy rock helt perfekt. Black Sabbath, eat your heart out!

Les også  Ukas tips!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

6) Motorpsycho – Still Life With Eggplant

Fjorårets konseptalbum The Death Defying Unicorn var en kraftprestasjon, på alle måter, et episk verk med en samarbeidsliste like lang som et orkester, å ja, det stemmer, de hadde jo med seg opptil flere orkestere. Den var interessant nok, men jeg har ikke lyttet så mye på den i ettertid. På årets plate har de fått med seg Dungen-gitarist Reine Fiske, gått tilbake til røttene, og sluppet progg-genet fri. Ok, de tar det litt langt ut til tider, Ratcatcher varer over 17 minutter, men det er samtidig deilig å høre en gruppe rendyrke sin styrke og la det stå til. Og er det noe Motorpsycho virkelig kan, er det å progge. Spis aubergine og dig it!

Les også Motorpsycho – De har alltid vært bra!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

7) King Midas – Rosso

Det har vært mye snakk om King Midas i det siste, kanskje for mye snakk, for å parafrasere U2. Rosso har fått en hel nissesekk med 5′ere og 6’ere i pressen, og topper flere av årets albumlister. Jeg mener ikke å være slem med å ta fra dem gleden, men jeg må innrømme at jeg ikke skjønner det helt. Hva er det som gjør denne platen SÅ spesiell? Jeg mener, to instrumentallåter? Den første, A Ship Glides Through the Night, liker jeg for så vidt godt, spesielt på grunn av saksofonbidraget til Kjetil Møster. Men, den andre, King, kunne de ha spart seg. Ellers er On the Way to Luton og The Strangler noe kjedelige, og Snow blir for monoton i lengden. Når det er sagt, You Know My Name og Colorsound er superfine låter, Cy er dritbra og den Iggy Pop/Nightclubbing-aktige Leaving Biarritz er rett og slett fantastisk. Alt i alt er det mye fint her, så Rosso fortjener absolutt en plass på topp 10 listen, men bare ikke øverst.

Les også Albumanbefaling: King Midas- Rosso/Intervju i Spirit

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

8) Astroburger – Lightyears Behind

Astroburger har holdt på i over 25 år, og skifter bandmedlemmer like ofte som Lemmy heller nedpå med whiskey, men primus motor Geir Stadheim styrer fremdeles skuta. Årets plate er den første siden They Came from the Sun, 2006, og jammen er det en hyggelig tilbakekomst. Astroburger spiller en blanding av melodisk popmusikk og psykedelisk rock, og de trekker veksel på 13th Floor Elevators såvel som Teenage Fanclub. Lightyears Behind er fylt opp av av fengende poplåter, hør f.eks. på Deeds og The Mignon, så det er komplett uforståelig hvorfor disse indiegutta ikke er allemannseie. Gi Astroburger til folket nå!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

9) Monica Heldal – Boy From the North

Hva klokt skal man si om denne 22-åringen fra Bergen som ikke er sagt? Jeg greier ikke å komme opp med noe nytt og originalt, jeg hiver meg derfor på tidligere uttalelser og stemmer i at Monica Heldal allerede er en fullendt artist, en jækel på gitar og har laget et stemningsfullt album med flotte arrangementer. Korrekt, alt sammen, Boy From the North er en av årets sterkeste debuter.

Les også Albumanbefaling: Monica Heldal-Boy From the North

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

10) Honningbarna – Verden er enkel

Fuck kunst (dans dans). Jepp! Honningbarna har nok en gang bevist at de står bredbeint med begge føttene godt plantet i punkrocken, og kunst og fordomsfulle nasseyngler får som hatten passer. 13 spor over samme lest gjør at det blir bittelitt ensformig i lengden, men der har du punk på godt og vondt, det er ingen vits i å ta det rolig når du har funnet en formel som funker så godt som dette. Aldri har punk med cello vært så gøy.

 

BOBLERE

11) Fjorden Baby! – Fjordkloden

12) Izakaya Heartbeat – Enter- Rainbow Lake

13) Kindred Fever – Tabula Rasa

14) Atlanter – Vidde

15) Carmen Villain – Sleeper

 

ÅRETS LÅT

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å lage en liste over årets beste låter, men siden Röyksopp og Susanne Sundfør har laget en av de fineste sangene jeg vet om, setter jeg enkelt og greit opp Running To the Sea som årets ALLER beste låt. Herregud så vakkert den dama synger! Hvorfor den ikke ble med på Röyksopps Late Night Tales er et evig mysterium for meg, men den kan heldigvis Spotifiseres. (Running To the Sea har både 2012 og 2013 som produksjonsår i følge Discogs, så ja, den kunne vært årets låt i fjor også).

 

UTENLANDSKE

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

1) Nick Cave & The Bad Seeds – Push the Sky Away

Han har tatt det helt ned denne gangen, mørkemannen, og har så godt som kastet bort alle elektriske instumenter. Jeg var småskeptisk til å begynne med, syntes det var lite action, savnet rockegitarer og velkjent Cavekakafoni. Men, som en god vin blir bedre etter lang modning, vokste og vokste plata, og ble til slutt et gargantuisk mesterverk. Jubilee Street, Higgs Boson Blues, og ikke minst tittelsporet, er noe av det beste Nick Cave har laget. Mick Harvey er ute, men Warren Ellis har tatt over rollen som kreativ partner, og det funker som bare det. Push the Sky Away er et hyper-stemningsfullt album, nærmest som en lang suite, full av skjønnhet og uhygge. Ingen kan toppe denne herlige australieren i år. Nick Cave ruler!

Sjekk også ut Live From KCRW, som plutselig deiset ned i fanget i begynnelsen av desember.

Les også Ukas tips!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2) The Men – New Moon

En ting er nå at The Men våger å blande country, rufserock og støy på en og samme plate, men at de i tillegg lykkes med det er gøy langt inn i sjelen. De stjeler over en lav sko, I Saw Her Face er pur Neil Young, Electric lukter The Replacements lang vei og I See No One lukter Dinosaur Jr. Men, det gjør overhodet ingenting, The Men er såpass originale i uttrykket, og tilfører en fantastisk energi, slik at det veier opp i tonnevis. Jeg oppdaget New Moon for alvor forrige uke, og det kan godt være at den rir på nyhetsverdien fremdeles, men jeg har spilt den hver dag siden, uten å bli lei, det tar jeg som et godt tegn.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

3) Wire – Change Becomes Us

Jeg er så glad i dette bandet, Pink Flag (1977) og Chairs Missing (1978) er udødelige klassikere, begge to. Change Becomes Us er riktignok ikke et album med nye låter, noen av låtene er fra tidlig 80-tall, dog, det er første gang de har fått skikkellig behandling i studio. Plata inneholder velkjent og deilig støyete rock, men også drømmende, nærmest kontemplativ musikk. Gutta i Wire nærmer seg 60 år, likevel, de er vitale som aldri før. Change Becomes Us er gjennomsyret av høy kvalitet, og ville vært en perfekt oppfølger til Chairs Missing.

Les også Ukas tips!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

4) David Bowie – The Next Day

David Bowie tok oss alle på senga; da han etter 10 års taushet plutselig slapp singelen Where Are We Now?, på sin 66 års dag, 8. januar. Hva?! Er han ikke syk allikevel? Er ikke han død? De som faktisk trodde at han var død, fikk svar på tiltale i åpningslåten The Nex Day, når han snerret «Here I am, not quite dying». Herlig! En av de største artistene i verden var tilbake, og han var langt i fra død. Plata faller en del sammen etter de fem første sporene, da kicker den flinke og trygge Bowie inn, og vi er tilbake til Reality, ikke direkte dårlig, men tamt og noe pregløst. Han henter seg inn igjen, 4-5 spor senere, med How Does the Grass Grow? og (You Will) Set the World On Fire, og totalt sett er The Next Day Bowies sterkeste album siden Scary Monsters (1980). Godt å ha deg tilbake Mr. Jones.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

5) Queens of The Stone Age – …Like Clockwork

En lang pause og litt selvpleing, har tydeligvis gjort Josh Homme godt, han har til og med tatt Nick Oliveri inn i varmen igjen. Ellers på gjestelisten finner vi Dave Grohl, Mark Lanegan, Trent Reznor, Alex Turner, og kanskje mest overraskende Elton John. Sikkert en finfin gjeng å henge med. Jeg datt litt av etter mesterverket Songs for the Deaf (2002), men etter litt fomling med gribbene er Queens of The Stone Age endelig tilbake i god form. Hommes velkjente riff er på plass, og til tider låter det både farlig og sexy. Plata er stappfull av godbiter, The Vampyre of Time and Memory, My God Is The Sun, Fairweather Friends, I Appear Missing, og ikke minst tittelsporet,hvor Homme delvis synger i falsett. Det er sårt, vakkert og beintfram praktfullt. …Like Clockwork er det mest komplekse og fengende albumet QOTSA har gjort på lenge, og kan fint måle seg med Songs for the Deaf.

Les også Queens of the Stone Age på Roskilde og Oslo Spektrum

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

6) Jonathan Wilson – Fanfare

Savner du hippitida? Vil du være med å lage plate anno 1970, i Laurel Canyon? Ja takk, sa Jackson Browne, groovy, sa David Crosby og Graham Nash. Skulle gjerne vært med, sa Neil Young, men jeg skriver bok, og prøver å huske hva jeg egentlig drev med på den tida. Ja, ja, Roy Harper dukket opp i stedet. Jepp, Jonathan Wilson har tydeligvis de rette vennene med seg på dette prosjektet, men det hadde ikke fungert uten sjefen sjøl, selvfølgelig. Wilson trakterer gitarer, piano, trommer, bass, mellotron, bjeller, synther og vokal på plata, i tillegg til at han har produsert skiva; det er ingen tvil om at han er en ekstremt talentfull fyr. Han blander jazz, folk, psykedelia, funk, pop og rock, og Laurel Canyon-auraen svever over alt, naturligvis. Du hører Neil Young på Illumination, Wilco på Love To Love, John Lennon på Future Vision, Bob Dylan på Moses Pain og Pink Floyd ligger og lurer over alt, spesielt på Lovestrong. Jøje meg, her er det mye å bli glad i. Men, alle låtene er ikke like sterke, og det jammes i vei vel lenge noeng ganger. Ikke rart at plata klokker inn på 78 minutter. Alt er uansett elegant utført, proft til fingerspissene, og skårer garantert høyt på listen for de audiofile. Fanfare er den mest ambisiøse utgivelsen på denne siden av Todd Rundgren, og jeg er mektig imponert.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

7) Savages – Silence Yourself

Savages var en hyggelig overraskelse som dukket opp på vårparten – med ett var det fire damer som fant det for godt å blåse luft i postpunk-ballen igjen. Nice! Silence Yourself er en av de beste debutene innenfor sjangeren siden Franz Ferdinand kom på postpunk-banen for nærmer 10 år siden. Men, Savages er en mye tyngre utgave, og minner mer om dystrere saker som Siouxsie And The Banshees, enn de dansbare skottene. Gitaren er tung og støyete, og vokalist Jehnny Beth synger med en aggressiv lidenskap og in your face holdning, som man nesten kan bli skremt av. Jeg regner med at Patti Smith er et stort forbilde, og jeg regner også med at låten Husbands er et kraftig nikk og en hyllest til hennes Horses. Savages har litt å gå på før de er på Smiths nivå, men med Silence Yourself er de et forbannet godt stykke på vei.

Les også Savages på Roskilde

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

8) Primal Scream – More Light

Jeg har omtrent ikke hørt på Primal Scream siden Screamadelica kom ut i 1991 –  jeg ble aldri stor fan, men ventet allikevel til langt på natt på Roskildefestivalen året etter for å se dem. Etter hvert begynte de å lefle med å kopiere The Rolling Stones, og da mistet jeg helt interessen. Bare Stones er Stones, ikke sant Black Crowes? På More Light har Bobby Gillespie igjen lagt Keith Richards-fetisjen på hylla, og byr på en fin blanding av krautrock, psykedelia, soul, pop og electronica. Åpningssporet, 2013, varer nesten 9 minutter, og har knabbet saxen til Roxy Music og råheten til The Stooges, og godt hjulpet av Kevin Shields på gitar blir dette herlige saker. Tenement Kid ruller avgårde med den deiligste bassgangen jeg har hørt på lenge, Goodbye Johnny er sensuell vakker og Sideman pulserende fet. De bommer stygt med Culturecide, Hit Void og Invisible City, slitsomme saker, og It’s Alright, It’s OK er en slappere kopi av Movin’ On Up. Hvis du skipper disse sangene opplever du et betraktelig bedre album, og ikke minst  kortere, 69 minutter er og blir for langt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

9) Ty Segall – Sleeper

Ty Segall klemte til med ikke mindre enn 3 album i fjor, og var et kjekt nytt bekjentskap for meg på slutten av 2012. I år har han roet det ned og bare gitt ut 2 album, (han synger og spiller trommer i Fuzz) og lagt fuzzgitaren bort. Sleeper er en halvakustisk affære, og nærmest kjemisk fri for støy og bråk. Segall beviser at han er habil låtskriver, og at han kan mer enn å vrenge lungene og smadre øregangene våre. Men, uansett, hvor fint og vakkert dette er, blir det monotont i lengden, jeg håper han fyrer opp fuzzen igjen neste gang, det er det han kan aller best.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

10) Babyshambles – Sequel To the Prequel

Pete Doherty knøler det til for seg ved å ta rockemyten for bokstavelig av og til, men han er en knakende god låtskriver, det kan ingen ta fra ham. Doherty har fått med seg produsentgeniet Stephen Street på laget igjen, og han gjør som vanlig en god jobb med å holde stødig i tømmene. Det er allikevel for mange halvgreie låter på skiva, som fører til at Babyshambles ikke når høyere enn 10. plass: Fireman og Sequels To the Prequel er småkjipe, Seven Shades og Nothing Comes to Nothing for streite, og Dr. No er irriterende teit. Men, New Pair, Fall From Grace (med en liten gitarhilsen til I Want You av Bob Dylan), Minefield og Picture Me in a Hospital, er det beste han har gjort siden The Libertines, og det sier ikke så rent lite. Kudos til mannen med de dårlige vanene.

Les også Albumanbefaling: The Libertines, Babyshambles, Dirty Pretty Things

 

BOBLERE

11) Lee Ranaldo – Last Night on Earth

12) No Age – An Object

13) Mikal Cronin – MCII

14) Deerhunter – Monomania

15) Fuzz – Fuzz

 

 

 

 

11 FAVORITTER I TILFELDIG REKKEFØLGE (MAGNUS KLAFSTAD)

 

Disclosure  – Settle

Dette er nok årets favoritt for meg, den eneste plata jeg ikke klarte å slutte å høre på eller slette fra mobilen. Må innrømme at jeg i begynnelsen var litt skeptisk til den massive hypen rundt disse to unge brødrene fra England, men det er vanskelig å argumentere mot denne plata. Jeg tror egentlig ikke jeg er helt ferdig med den ennå.

 

 

V/A – After Dark 2

Italians Do It Better følger opp den klassiske kompilasjonen After Dark fra 2007, og det høres nesten like bra ut som sist. Lyden av det tomme dansegulvet etter at alle har gått hjem. Overvekt av Glass Candy og Chromatics (selvfølgelig), men det gjør ingen verdens ting.

 

 

Zomby – With Love

Ah, dystre saker dette. Hele albumet har noe litt skisseaktig over seg, låtene flyter over i hverandre og temaer kommer og går. En slags dubstep, men flere av låtene kunne vært beats til traplåter som aldri ble lagd. Mørkt, seigt og apokalyptisk.

 

 

Daft Punk – Random access memories

Greit, dette ble ikke årets album. Men ny Daft Punk-plate er et høydepunkt uansett! Da «Get Lucky»-feberen sto på som verst var det kanskje lett å glemme albumet oppe i det hele, men det er definitivt ment å høres som en helhet, og er en mer enn god nok oppfølger til tidligere klassikere.

 

 

Andre Bratten – Be A Man You Ant

Lett beste norske album i mine øyne. Hele albumet er skrudd sammen på en modulær synth og en trommemaskin, og det er ikke alltid mer som skal til tydeligvis. Når du stenger noen dører åpner andre seg. Kosmisk, hypnotisk, fantastisk.

 

 

Kelela – Cut 4 Me

Fløyelsmyk sang og minimalistiske synthbeats viser seg å være en perfekt kombinasjon. Balansen av det harde og myke på denne mixtapen er uslåelig.

 

 

Beautiful Swimmers – Son

På et fundament av en slags skranglete house trekker Beautiful Swimmers det ene snurrpiperiet etter det andre opp av lomma. Albumet bare bobler over av glede og merkelige innfall, og sånt blir det fin musikk av.

 

 

Todd Terje – Spiral / Q

Todd Terje viser hvorfor han er kongen av Oslo-discoen ved å avslutte et godt år med denne doble knockouten. Greit, det er ikke et album, men spilletiden er 20 minutter, så jeg tar den med likevel. Album kommer neste år, jeg gleder meg!

 

 

Haim – Days Are Gone

Fantastisk debutplate fra søskenbandet Haim. La meg ikke kjede deg med referanser til det bandet du veit, det er nok å si at albumet er tight og velprodusert, på den riktige måten. Man kunne bli redd for at de hadde svidd av alt kruttet etter de veldig catchy tre første låtene, men neida. Det bare fortsetter og fortsetter.

 

 

Blood Orange – Cupid Deluxe

Seint på året kom denne godbiten fra den musikalske altmuligmannen Dev Hynes. Åttitalls-inspirert popmusikk som aldri høres derivativt ut. Denne kommer jeg nok til å høre på til langt uti 2014.

 

 

Kevin Gates – The Luca Brasi Story

Det er gode tider for hip hop, gratismixtapene står i kø, og mange av dem er minst like bra eller bedre enn de tradisjonelle studioalbumene. Som denne saken som kom tidlig på året, og fungerte som et slags gjennombrudd for Kevin Gates. Han rapper og synger om hverandre med like stor autoritet, og resultatet er en av årets beste hip hop-skiver. Last ned her.

 

 

 

 

9 AF DE BEDSTE ALBUM FRA 2013 (NIKOLAJ JONAS BLEGVAD)

 

I løbet af 2013 dukkede der 9 album op, som fangede min interesse på en helt særlig måde. For mit vedkommende blev det en albumrække blandet af både pop, elektronisk, viser, blues, synth pop, psych folk, surf rock, krautrock og Hip Hop.

Sidstnævnte har været lidt af en rød tråd på flere af mine favoritter i løbet af året, hvor nogle kunstnere har bidraget til hinandens værker og skabt interessante samarbejdsprojekter og nye udtryk.

Listen herunder afspejler et internationalt bredt udvalg, som efter min mening vil være nogle, som du bør få med dig fra dette år, fordi de enten er nyskabende, provokerende, politiske, smukke, voldsomme, groteske, opmuntrende, melankolske, altomslugende, vanskelige, ægte og sikkert også meget andet.

Fælles for dem er, at de hver især har tyngde og særpræg, og det er uden tvivl nogle album, som jeg vil tage med videre ind i det nye år.

 

Quadron: Avalanche

Danske Quadron har formået at lave et solidt internationalt præget R&B/soul/pop-album, som blandt andet byder på et samarbejde med selveste Kendrick Lamar på nummeret «Better Off». Coco O.’s vokal læner sig smukt og perfekt op ad musikken og produktionerne fra Robin Braun.

 

James Blake: Overgrown

Den elektroniske wonder kid har med «Overgrown» bevist, at han i den grad kunne tage et skridt videre og endnu engang skabe musik, som er helt hans egen. Deichmanske Musikkblogg interviewede ham på årets Øyafestival, hvor hans konsert også blev anmeldt. Albummet er både sart, underspillet og poetisk, og James Blake har denne gang samarbejdet med folk som Brian Eno og RZA.

 

Earl Sweatshirt: Doris

Et af årets stærkeste Hip Hop-album kom fra Odd Future-medlemmet Earl Sweatshirt. «Doris» er mørk og dyster og indimellem ganske minimalistisk med sine ofte summende og dybt rungende beats og Sweatshirts lidt slæbende, men altid super tight, flow. Albumudspillet fra fra den kun 19-årige Los Angeles-rapper er et både beskidt og ærligt stykke Hip Hop.

 

Don Martin: En Gang Romsåsgutt Alltid Romsåsgutt

«En Gang Romsåsgutt Alltid Romsåsgutt» er Don Martins første soloalbum på norsk. Tommy Tee har stået for produktionen, og selv om der ikke er tale om de helt store og revolutionerende musikalske udspil, så er albummet vigtigt, fordi Don Martin med dette blandt andet satte gang i en spændende debat om, hvordan politikerne i Oslo behandler de unge. I klassisk Hip Hop-stil kæmper Don Martin for sin by, som han uden tvivl illutrerer sit tilhørsforhold til: «Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen».

 

Ásgeir Trausti: Dýrð í dauðaþögn

«Dýrð í dauðaþögn» er debutalbummet fra den unge islænding, som også har valgt at synge på islandsk. Trods eventuelle sprogbarrierer har han turneret på internationale festivaler i sommer, og albummet er drømmende, melankolsk og altopslugende i sin magiske og rolige fremførelse. I januar 2014 udgiver han samme album i en engelsksproglig version.

 

Death Grips: No Love Deep Web

Paranoia, galskab, hurtigt panorerende rap, industrial og death Hip Hop er bare nogle af de ord, som Death Grips har fået med på vejen om dere musiaklske stil. Her er der tale om ekstreme tilstande, og det bliver aldrig kedeligt, når man lytter til den amerikanske vestkystgruppe, der har lavet et cover så explicit, at en stor del måtte cencureres.

 

Pinkunoizu: The Drop

Pinkunoizu har banet vejen frem mod større succes. Så stor, at Trentemøller udtalte følgende til musikmagasinet Soundvenue, da han blev spurgt om årets album: »Ud over min egen ’Lost’ ? Ha ha, ja så må det helt klart være Pinkunoizu med ’The Drop’! Der er intet andet dansk eller udenlandsk band der lyder som dem. Psykedelisk, melodisk, drømmende og pågående på én og samme tid. ’The Drop’ er en meget overbevisende plade jeg har haft på repeat. Og så er jeg super stolt over, at Pinkunoizu har remixet min næste single, der udkommer lige om lidt og har Jana Hunter fra Lower Dens på vokal«.

 

Stein Torleif Bjella: Heim For å Døy

Denne gang er det lidt mere råt. Lidt mere trampende og buldrende. Stein Torleif Bjella er en solid sangskriver, og han bruger musikken ufattelig stærkt, når han både spiller og synger sig igennem de lidt mere dæmpede og rolige numre, men også når han slipper lidt mere energi løs på sangen «Mayhem heime». Når marimba-klange og banjostrenge blandes med ekkolyde af trommestikkernes kontakt med metal, så får det mig til at tænke på Tom Waits. En direkte sammenligning er der ikke tale om, men Stein Torleif Bjella har noget meget autentisk over sig, og «Heim For å Døy» er solidt værk både på den lyriske og musikalske side.

 

Atlanter: Vidde

«Vidde» er et gennemført og stærkt album, som tager lytteren med på støvede ørkenvandringer i anderledes lydlandskaber med plads til at glemme tiden og lade sig rive med. Atlanters musik bærer præg af stærke referencer til inspirationskilden og Sahara-bandet Tinariwen med deres karakteristiske desert blues sound og eksotiske guitarskalaer.

 

 

 

 

5 FAVORITTER 2013 (FRANK MICHAELSEN)

 

 

 

 

 

 

 

TILBAKEBLIKK 2013 / FRAMPEK 2014 (VICTOR JOSEFSEN)

 

 

 

I 2013 har vi presentert smakebiter på kommende norske utgiveler i 2014, nye utøver og «gamle» travere. Her er et lite tilbakeblikk (2013) / frampek (2014).

 

 

 

 

 

 

Ronny Pøbel Slipper album 4. januar

Cocktail Slippers Slipper album i januar

Major Parkinson Slipper album 18. januar

Skambankt Slipper album 20. januar

Tom Hell Slipper album 20. januar

Sassy Kramspiri Slipper EP 22. januar

LOVELOVELOVE Slipper debutalbumet 24. januar

Bow To Each Other Slipper debutalbumet 24. januar

Run Dog Run Slipper album 24. januar

Tommy Tokyo Slipper album 24. januar

Tôg Slipper album 31. januar

Eline Thorp Slipper debutalbumet 31. januar

Lady Moscow Slipper album 31. januar

Norsk Råkk Slipper debutalbumet 31. januar

Spidergawd slipper album 31. januar

The Captain & Me Slipper album 31. januar

Grandma’s Tea Party Singel i januar

Beatpop Slipper singel i februar

Highasakite Slipper album 3. februar

The Big Almost Slipper debutalbumet 7. februar

Farao Slipper EP 7. februar

Disaster in the Universe Slipper album i mars

Kaja Gunnufsen Slipper debutalbumet i mars

Impossible Singel i januar, album i mars

House by the Lake Singel i januar, album i mars

Apothek Slipper EP i mars

Jadudah Singel i januar, album mars/april

Magmagmo Slipper album i juni

The Loch Ness Mouse Jobber med låtene til ny plate

Emilie Nicolas

Deadbeatz

Gringo Bandido

Synne Sanden

Elin Sofye

Alexander von Mehren

I, Volatile

The Vineyards

Poor Edward

Verdensrommet

TheMoen

Shot At Dawn

Dyveke Kuløy

Karokh

Martin Hagfors

Abel Trost

Ludvig Moon

Beaten To Death

Mummu

Soft as Snow

AreaFY

Daniel Kvammen

Dagens Ungdom