Tommy Tokyo: En ganske så unnselig type

Tekst: Stian B. Hope, Victor Josefsen og Frank Michaelsen
Foto: Frank Michaelsen

Tommy Tokyo, eller Tommy Lorange Ottosen som han egentlig heter, er klar med ny plate, We Blister and We Bleed, som han slapp fredag i forrige uke. Albumet har allerede rukket å få flere 5ere i en rekke aviser, inkludert VG, Dagbladet, Dagsavisen og Klassekampen. Vi slo av en liten prat med denne påståtte unnselige mannen, og det ble en riktig så trivelig stund.

Tommy Tokyo fikk en velforjent Spellemannspris for And the Horse Came Riderless… i fjor, etter min mening  burde han jammen fått den for Smear Your Smiles Back On også (2008). Det er lenge siden en norsk plate har surra og gått så lenge i heimen, til og med guttungen min (7 år den gang) satte den på og sang med for full hals, spesielt på låten The Circle Must be Broken. En moderne klassiker, og helt klart en sang å bli glad av.

Tommy Tokyo og hans medfølger fra Warner, Elizabeth, er tidlig ute, 10 minutter før avtalt tid siger de inn på Musikkavdelingen på Deichman. Elizabeth hadde sendt beskjed om det til Victors iPad, men den ble ulest siden iPaden lå i skapet. Jeg viser dem hvor de skal sitte, og løper for å finne fotografen vår, Frank, mens Victor småprater litt med Tommy om, ja, nettopp iPad og tastaturer.

Etter noen få minutter er Frank og jeg tilbake, og Tommy sier ja takk til kaffe. Tommy virker i godt humør og forteller at han bare har hatt et intervju før i dag, med NTB. Vi er med andre ord nummer to i rekka, og jeg kan ikke annet enn å kjenne meg litt stolt, og synes helt klart at dette er stas. Så er vi i gang:

Ja, vi fikk plata di rykende fersk i går, med bud og det hele, det tror jeg aldri vi har fått tidligere. Jeg rakk å høre på den halvannen gang før jeg gikk hjem, og det høres utrolig lekkert ut, og jeg tenker at det virker som du følger opp Riderless-plata, med den samme neddempa, introverte stilen.

– Ja, du er vel inne på noe der.

Var det bevisst, eller ble det bare sånn?

– Jeg hadde begynt på en del av de tinga der, før jeg kom ut med den forrige skiva egentlig, så det tilhører vel litt det samme stedet. Jeg tenkte ikke at jeg skulle lage en oppfølger egentlig, det ble bare sånn av seg selv.

Så det er ikke en trilogi i vente?

– Nei, jeg vet ikke, kanskje, sier Tommy, og ler litt.

Du blir gjerne ofte sammenlignet med Neil Young , og Will Oldham (aka Bonnie Prince Billy) og jeg tenker litt at han har gjort noe av det samme, på I See a Darkness og spesielt Master and Everyone, hvis du kjenner til de. Jeg fikk noe av den samme feelingen ganske fort for min del. Er det noen artister du kjenner deg igjen i?

Tommy trekker litt på det, men svarer:
– Ja, i den grad at det er litt sånn gitardrevet, og han Bonnie Prince Billy, er jo ikke en, hva skal jeg si for noe, han er vel ikke en som dukker opp i alle kanaler og sånn. Jeg er vel egentlig en som er litt komfortabel med det å ikke være for mye fremme. Jeg kjenner igjen den følelsen der. Det er ikke alt jeg er komfortabel å være med på.

Men sånn rent musikalsk sett?

– Nei, jeg synes jo det er inspirerende ting han driver med, helt klart. Favoritten er vel kanskje den Master and Everyone, den som egentlig er ganske monoton, men jeg elsker den skiva der.

Helt enig, og det er en plate som bare vokser og vokser hele tiden, og det var derfor jeg kom på det, for det tenker jeg plata din også kommer til å gjøre.

– Ja, kanskje det.

Er det noen andre inspirasjonskilder du vil trekke frem?

– Jeg har jo hatt et veldig forhold til Dylan da, i alle år. Oppdaget han for så vidt seint da, for jeg begynte jo med musikk som 25-åring, og hadde ikke noe forhold til musikk uten om det som dura og gikk i bakgrunnen til enhver tid. Men når jeg oppdaget han, det var vel egentlig MTV Unplugged skiva hans som var var den første jeg fikk tak i.

Ja nettopp, så du heiv deg på da?

– Ja visst, og så begynte jeg å sjekke opp de originale innspillingene av de gamle sangene. Og det var jo helt utrolig… Ja det husker jeg som en veldig god tid. Hadde aldri hørt noen uttrykke seg sånn før.

Men tok du da og  gikk kronologisk tilbake til katalogen hans?

– Ja, jeg gjorde vel i grunnen det. Og til å begynne med var det bare på biblioteket i Fredrikstad, hvor jeg fant det meste etter hvert, masa på dem om de ikke kunne få inn mer, og etter hvert kjøpte jeg meg alt sammen.

Hører du på ham i dag og, de siste tingene?

– Ja, jeg går til anskaffelse når det kommer noe nytt, jeg gjør jo det, og den var artig den siste skiva hans, Tempest, det var en del artige ting der.

– Jeg sliter litt med stemmen nå jeg da, skyter jeg plutselig inn.

Vi ler litt begge to.
– Ja, det høres ut som han sliter litt selv og. Men jeg innbiller meg at hvis han vil så kunne han ha sunget klokkeklart.

Du tenker at det er en del av imaget?

– Ja, det er en del av greia, du hører det når han prater, så har han en helt annen tone i stemmen sin.

Godt poeng. Synes at juleplata hans er ganske artig. (Christmas in the Heart).

– Ja ja, artig den.

I pressen bli ofte musikken din beskrevet som folkpop, americana, country, singer/songwriter eller klassisk pop/rock. Men hvordan vil du selv definere den?

– Nei, jeg har ikke noe forhold til sjanger i det hele tatt jeg.

Vi er jo nødt til å ha det i forhold til sjanger, siden vi er et bibliotek.

– Ja, jeg skjønner jo det, men jeg tenker ikke sånn på det, jeg prøver bare å lage ting, og så blir det som det blir. Ofte tar jeg bare frem gitaren, og da blir den jo propellen. Men det er jo en annen låt på plata som jeg lagde med en trommeloop og et piano, og da ble det noe annet. Men det er jo rock de påstår at det er da, og den forrige skiva var jo nominert i rockekategorien (Spellemansprisen 2012), men jeg ser jo på det mer som en viseskive. Det er kanskje det tekstlige som gjør at det kan betraktes som rock, for ofte er det det som kan avgjøre hva det er.

Du vant jo Spellemannsprisen og.

– Ja, jeg vant for Riderless-plata.

Du har vært nominert tre ganger, og fått den for én, regner med at du er ganske fornøyd med det?

– Jada, jeg er jo det.

Betyr sånne priser noe for deg?

– Ja, det er klart det betyr noe, det er først og fremst bare en stor glede å kunne motta en sånn pris.

På Facebook-siden din så jeg at det sto: «Miljøet først, alltid miljøet først», og du ga jo som kjent Statoil et ballespark for oljesandutvinningen i Canada på den forrige plata di. (Sjekk ut låten Alberta). Men har du alltid vært så opptatt av miljøet?

– Jeg har bestandig vært fascinert av skauen, og alt det som er gratis og vakkert som ligger rundt oss. Men jeg var ikke så veldig bereist og klar over hva som foregikk før jeg så den dokumentaren (Tipping Point – The End of Oil, journ. anm).

Har du vært der selv?

– Nei, jeg har aldri vært der. Men det var sånn jeg kom inn i det og oppdaga hva som foregikk, og så har jeg jo skjønt at det går nedover sånn som vi turer frem.

Siden du er i den posisjonen du er, savner du engasjement fra kollegaene dine, mer sånn direkte?

– Det var mer det som var et problem i forhold til by:Larm. I flere år så var jo Statoil inne som hovedsponsor, og hadde den Statoil-millionen. Som jeg pleier å omskrive, de har jo det sloganet: «Vi støtter fremtidens helter», men det blir mer en sånn «Vi støtter fremtiden smelter». Så da har jeg gått ut og prøvd å få andre artister til å ikke stille opp på det der, ikke være kandidater. Jeg skjønner jo at hele Norge er tufta på olje, det gjelder jo støtteordninger, det gjelder jo stort sett alt. Men man har jo et valg, og jeg skulle ønske at flere hadde snudd ryggen til.

Hvordan har responsen vært, litt sånn «jeg er for miljøet men må jo tjene penger og»?

– Jo, det er vel kanskje litt sånn folk tenker om det, men det er jo en del som har gått i mot, det er jo ikke bare meg, absolutt ikke bare meg.

Noen takker jo åpenlyst nei, og det er jo ganske tøft, 1 million er tross alt en del penger.

– Ja, det er press fra alle kanter, og det kan jo være press fra plateselskapet og, ikke sant, som gjerne vil at de skal ta i mot, det er er jo en veldig god deal for de. Men nå har de [Statoil] jo trekt seg ut fra by:Larm, så nå er de jo vekk.

Ja, nå slipper vi den problemstillingen. Helt til Shell dukker opp eller noe.

– Ja, ikke sant.

 

 

Du har gitt ut to plater med band, og tre uten, Blister er den tredje uten. Det er kanskje litt vanskelig å svare på, men hva vil du si er fordelene og ulempene, både med band og uten? Du har jo alltid laget all musikken selv, så vidt jeg vet.

– Ja, jeg har jo det. Men fordelen med en fast gjeng er at da har du alltid folk å spille med, så da er det på en måte ikke noe problem, mens nå har jeg møtt på flere utfordringer med å kunne stable noe på beina for en scene, som rent fungerer som noe homogent, både på og av scenen. Det er mange flinke musikere i Norge, dermed er de mye opptatt og, så det er vanskelig å finne en kjerne som kan når du skal spille. Derfor har jeg begynt å spille mer og mer solo, har hatt en del solokonserter, og det fortsetter jeg jo med. Da er man jo veldig lite avhengig av andre enn seg selv.

Det blir jo en helt annen type prosess på scenen, hvordan virker det?

– Da styrer man jo ofte butikken selv i forhold til tempo, skifter og pauser, og har enda mer frihet til å spille en låt i en annen durart for eksempel, enten fordi det er spennende å gjøre det, eller at man har vokal-begrensinger hvis man er småsyk eller noe. Ikke så lett å gjøre med et band hvis man har øvd inn noe på forhånd i en spesiell durart.

Jeg så deg på Parkteatret for noen år siden, da hadde du lumbago, men du gjennomførte bra allikevel, må jeg si. Men var det noen spesiell grunn til at du kvittet deg med Starving for My Gravy-folka?

– Jeg er ikke så tålmodig av meg, så jeg kan holde på med en ting en periode, og så føler jeg at den perioden er over, rett og slett. Jeg har ikke noen annen forklaring på det enn det. Jeg kan ikke tenke meg at jeg har lyst til å gå inn i noe fast samarbeid noe mer enn det.

Men du har jo fått god drahjelp uansett, på forrige plate hadde du Jørn Christensen og Øystein Greni med deg. Og jeg ser at du har fått med deg Dare Mason, er det for tredje gang?

– Nei, andre gang, første gang var på debutplata med meg og Starving for My Gravy, den Smear-plata.

Jeg trodde det var på forrige soloplata og?

– Nei, det var han Jørn det som mixa den.

«Ja det var det jo», svarer jeg, og  klasker meg lett i hodet over egen uvitenhet, og ikke minst over det faktum at Tommy selvfølgelig vet best selv.

Hva synes du han tilfører?, han har jo jobbet med The Church, The Wedding Present og Placebo.

– Mason? Jeg synes han er spesielt god på det med stemmen, det å løfte og få frem stemmen. Det opplever i allfall jeg, at han har en sånn egen touch for å få den der den skal være, i mixen.

Du dro jo helt til sydspissen av England for å…

– Ja, jeg var jo der et par uker og mixa Smear-skiva.

Dette blir litt personlig, men den plata rulla og gikk hjemme hos oss i halvt år, tror jeg, og sønnen min, som da var 7, satte den på om igjen og om igjen. Ja, du har jo fire barn selv, fire gutter, jeg vet ikke hvor gamle de er?

– De fyller alle sammen til sommeren, så da er den eldste 19 og den yngste 7.

Har de noe utstrakt interesse for musikk?

– Ikke noe sånn ut over det vanlige, et par av de kan spille gitar, han eldste har jo vært med og spilt et par konserter og, som sologitarist. En av de andre, han i midten, kan et par akkorder på gitaren.

Hva sier de om din musikk da?

– Nei, jeg er jo først og fremst pappa.

Det er jo ofte sånn.

– Hvis jeg hadde kommet på en skolekonsert der hvor de går, så hadde de vært hjemme. Så sånn er det.

Vi ler litt begge to, og tar en slurk kaffe.
Du har ganske mange interessante platetitler, synes jeg: Octopusdrunk and Arms to Prove It, Smear Your Smiles Back On, Go Time, Showtime & Absolute War, og selvfølgelig den siste We Blister and We Bleed. Nå har vi snakket litt om musikken, men hva inspirerer deg sånn tekstlig?

– De to siste skivene er godt forankret i virkelige ting, men på Smear var det mange sanger som var skrevet litt sånn halvsurrealistisk, jeg vet knapt hva de handler om selv, et par-tre av dem. Men nå er det nok mer tufta på virkelige ting. Det kan være ting jeg leser, eller ting jeg ser på tv, dokumentarer og sånn. Det er ofte slik at hvis jeg blir inspirert av noe jeg leser eller ser, at jeg lager noe i etterkant av det. Det er ikke sånn at jeg setter meg ned tom og prøver å lage en låt.

Men har du mange yndlingsforfattere, eller favoritter?

– Ja, jeg har nok det, det er spesielt en som jeg kommer tilbake til hele tiden, og det er Hamsun, jeg kommer meg ikke bort fra ham. Selv om han selvfølgelig har en del vedheng ved seg, (Tommy ler litt) Men det litterære er jo helt fantastisk.

Definitivt! Og det går an å skille mannen fra verket. Hva vil du trekke frem som hans beste?

– Favoritten min er jo helt klart Landstrykere-trilogien, Landstrykere, August, og Men livet lever. Det er de tre som jeg synes virkelig er noen milepæler, det er helt spesielt altså. Jeg har vært gjennom dem tre ganger.

Såpass!

Ja, men det er jo andre og, jeg er veldig glad i den type litteratur, sånn som Den gamle mannen og havet for eksempel, Hemingway, er veldig glad i den boka der.

Ja, den er sterk, og det er jo natur og…

– Ja, og Hemingway sa jo på et tidspunkt at det var Hamsun som lærte ham å skrive, så det er jo et eller annet felles der.

Du nevnte innledningsvis at du var glad i naturen, og du har jo flyttet hjem til Onsøy igjen, men er du mye ut i skauen og hogger ved, holdt jeg på si? (Jeg ler litt for meg selv, småflau av spørsmålet mitt).

– Ja, jeg er litt i skauen, har en bikkje som trenger å luftes, så jeg er veldig glad i det, og skulle ønske at flere så verdien i det. At vi kunne tatt litt mer vare på det vi har rundt oss. Det er et evig jag etter å tjene mer og ekspandere.

Ja, oljen er jo en belemring , ikke tvil om det, den gjorde noe med oss som ikke alltid er like positivt.

– Nei, det er ikke det.

 

 

Platebransjen har endret seg mye de siste årene, spesielt med tanke på de ulike strømmingstjenestene, og en snarlig cd-død, som vi for vår del vil merke fort. Skulle du ønske at du slo igjennom tidligere enn du gjorde?

– Nei altså, jeg tenker at ting har sin naturlige gang, og det at jeg i det hele tatt fikk muligheten, Tommy humrer litt, og fortsetter: – Det er tilfeldigheter alt sammen egentlig. Men det er klart det at de som fikk oppleve at den vesle singelvinylen var på topp, og vinyl generelt, det må ha vært en veldig spesiell periode å få oppleve det. Men jeg rakk jo akkurat å være med på den siste krampetrekningen med den Smear-skiva da, den solgte jo til gull. Det er en ganske annen virkelighet i dag enn bare for noen få år siden, i 2008.

Jeg vet ikke helt hva som selger i dag, om de tallene betyr så mye lenger.

-Vamp klarte jo det mesterstykke å selge til gull, i fjor var det vel, tror jeg.

Men de er kanskje av de sjeldne.

– Ja, men de er jo tilgjengelige og da, du kommer på butikken og skal kjøpe deg kneipp, og så er det Vamp ved siden av kneippbrødet liksom. Men det skaper jo en kontakt da, og de er jo veldig populære, de skremmer jo ingen, og det er ofte godt å høre på.

Men i forhold til dette må jeg nesten spørre, kjøper du vinyl selv, eller strømmer du?

– Hvis jeg kommer over et marked som selger vinyl, så ser jeg om det er noe, og det hender at jeg kjøper også. Men jeg har jo en sånn WiMP på telefonen, og på Macen.

Platene dine kommer jo ut på vinyl, det er jo hyggelig.

– Ja visst, jeg synes det er kjempeartig.

Vinylmarkedet har vokst mye her i Oslo, vi har både Big Dipper, Garden og Tiger som har spesialisert seg på vinyl, til og med Platekompaniet har utvidet noe voldsomt.

«De snur jo med vinden, de selger bøker og romaner også nå. De selger det folk kjøper», kommenterer Frank.

– Ja, ikke sant.

Vi mistet innkjøpsordningen for norske cd-er for noen år siden (2011) i forhold til biblioteket. Hva tenker du om det?

– Jeg synes det er synd, det er jo det med det arkivet, å kunne ha alt, ha system og orden. Synes det er trist at det ikke lar seg gjøre lenger.

Det var jo ofte en veldig fin måte å oppdage en del ting på, det er mye smalt som gis ut som man aldri greier å plukke opp i dagspressen, men vi fikk mye av det på grunn av ordningen.

Vel, over på noe annet. Den forrige låtidéen du måtte skrote, har du noen eksempler der?

– Den forrige låtidéen. Jeg har vel ikke skrotet den, men jeg har lagt den bort. Det var en låt på norsk som skulle hete Arbeiderklasse royalisten, som jeg ikke helt klarte å finne alle hjørnene på.

Den må du gi ut!

– Jeg har et par låter på norsk som er ferdige, jeg mangler bare 8 sanger så har jeg en norsk skive. Men jeg vet ikke når det eventuelt skal skje.

Men er det noe du ønsker å gjøre?

– Det hadde vært moro, det er jo språket mitt. Det er litt rart å reise rundt og snakke norsk med folk, fortelle om låtene, og når jeg begynner å spille er det på engelsk. Noen ganger tenker jeg at jeg kanskje skulle ønsket å ha skrudd tida tilbake og skrevet norsk fra første stund av, vært en norsk artist. For det er et sånn florlett skille mellom publikum og artist når det går på engelsk i et norsktalende land, det er et eller annet der. Men det er jo et internasjonalt språk, vi snakker jo engelsk alle mann, og det er jo masse som foregår på engelsk i Norge i hverdagen, så man kan jo trøste seg med det.

Men var det et valg du tok tidlig for å nå ut til flest mulig, og eventuelt over grensen?

– Jeg vet ikke hva som gjorde at det ble engelsk altså, om man hadde så svære vyer at man trodde at man skulle nå ut over det hele, det kunne godt være. Vi ler litt: – Men det var kanskje fordi at det man hørte på var engelsk, det med Dylan, det med Young’ern, Cohen, Waits, og Lou Reed. Men jeg husker jeg hørte masse på Suser avgårde med deLillos.

Ja, det er jo en milepæl! Jeg tror vi er ca. like gamle, og når den kom bare skjedde det noe, til og med for oss i Stavanger, vi synes først at det vi litt rart at de sang på østlandsk, det var litt sånn barne-tv greie. Men de satte jo standarden der, og man kommer ikke utenom de i dag.

– Nei, man gjør ikke det, og jeg er veldig begeistret for Lars Lillo, hans univers. Han har jo kommet med soloplate og, Synger Munchs Hjerteblod, mye artig der (les vårt intervju med Lars Lillo-Stenberg).

Ja helt klart. Vi drikker litt mer kaffe.

 

 

Den følelsen du får når du har skrevet en helt utrolig fet låt, hvordan vil du beskrive den?

Tommy nøler litt.
– Det er vel den følelsen som gjør at man holder på da, vil jeg si. Det er det jeg liker best av alt, å lage musikk, det fremfor noe annet egentlig, som har med musikk å gjøre. Så det å lage og skrive er nok det største.

Kan det beskrives som når man får en lykkefølelse, den varer jo ofte kort, noen sekunder kanskje.

– Ekstremt kort i mitt tilfelle. Vi ler godt.

Men kjenner du en sånn kroppslig greie av at, å shit, der satt den!

– Ja, det er et eksempel på den nye skiva hvor jeg føler det, og det er kanskje et av de beste øyeblikkene jeg har hatt, og det er den låta som heter Pale Irish Blue Eyes.

Ja, den stakk seg ut!

– Ja, det er kanskje høydepunkt mitt så langt, av det jeg har gjort.

Jeg er veldig enig, jeg kjente bare at oj, der var det noe, den har en sånn hook som satte seg.

– Ja, den har noe ved seg, hele greia, opptaket, lyden, strykekvartetten, og alt.

Og så rocker du til på Torture Behind the Door, der kjører du frem singelen?

– Jo, kanskje. Der har jeg sett for meg å komme inn på venteværelset hos legen, som mange gjør, og det ligger masse tvilsomme aviser og ukeblader rundt omkring, og forferdelig musikk på dette pauserommet. Og man blir sykere enn man egentlig hadde tenkt. Så det er det den låten handler om, det scenarioet der.

Man får lyst til å bare gå igjen.

– Jeg synes det er rart med tanke på at vedkommende inne i gemakkene har en stor omfattende utdannelse, og så er det første som representerer han er de greiene der ute, det skjønner jeg ingenting av.

Godt poeng. Det er kanskje en grunn til at menn ikke går så ofte til legen.

– Kan hende det er noe der.

Oj! Det gikk fort dette her, plutselig var jeg igjennom. Men da drister jeg meg til et siste spørsmål. Jeg leste at du ikke er så glad i å gjøre intervjuer, at det bare er en del av jobben.

– Nei, i hvert fall ikke sånne veldige overfladiske Colegate-intervjuer, det er jeg ikke noe glad i. Men det her var jo ikke det.

Nei, vi prøver å holde det litt nede. Men hva er det i selve intervjusituasjonen som gjør deg så ukomfortabel, er det at det kan være overfladisk?

– Nei, det er jo det at jeg er en ganske så unnselig type.

Du er beskjeden nå må jeg si.

– Ja, jeg er beskjeden og unnselig av meg, så det kan være en påkjenning hvis du skal inn i en situasjon hvor det er forventet andre ting. Det er nok det verste. Og det kan jo ha en sånn motsatt effekt som gjør at du kan virke litt arrogant og overlegen på et vis. Det er veldig nært, det å være unnselig og overlegen.

Og så tenker jeg at det må være vanskelig å skille mellom deg som artist, og deg som privatperson, du er en og samme person selvfølgelig, men det er allikevel to forskjellige roller vil jeg tro, og de går kanskje over i hverandre noen ganger.

– Ja, det hender jo det at de sklir litt over i hverandre.

Kan du ikke bare skylde på rock ‘n’ roll-faktoren noen ganger?

– Jo, jeg kunne kanskje ha gjort det, men jeg føler ikke at jeg lever noe rock ‘n’ roll-liv akkurat, Tommy smiler i skjegget.

Er du spent på mottakelsen nå da?

– Ja, jeg er jo det hver gang, jeg aner ikke hva jeg har i vente av omtalelser og sånn. Jeg er litt spent på det, det betyr jo ting det selvfølgelig.

Leser du dem?

– Ja, jeg leser de jeg kommer over og ser. Det er en del av det, kommer på en måte ikke utenom, og det hadde jo vært rart om man hadde blitt tiet i hjel i stedet for.

Det er alternativet for mange.

– Det er vel så ille det som eventuelt å få slakt, eller dårlig.

Men du slo jo gjennom relativt fort, med andreplata (Smear Your Smiles Back On, journ.anm.) var du omtrent allemannseie for veldig mange norske hjem.

– Jeg var heldig og fikk lista den ene låta (Derail & Demise) en del uker på P3, og så var det også Grosvold-opptreden med den samme låten på tv, så det var vel etter det at jeg følte… , og det resulterte jo i at det til slutt solgte til gull.

Du var på Skavlan og?

– Har aldri vært på Skavlan, bare Grosvold, og Lindmo. Det var forrige skiva det. (And the Horse Came Riderless…)

 

 

Nå skal du ut på turné, begynner på torsdag?

– Begynner på fredag, på Bærum Kulturhus, skal ha solokonsert, og så er det noe på Big Dipper her i byen på lørdags formiddag. Og så er det releasekonsert i Fredrikstad på St. Croix-huset. (NB! Merk at dette var forrige uke, journ.anm.).

Gleder du deg?

– Ja, en del av det er forbundet med at jeg gleder meg, men en annen del er forbundet med litt nerver, og man har kanskje ikke øvd så mye som man hadde håpet på. Men det går seg som regel til.

Det oppstår plutselig en del støy i lokalet, en del folk kommer inn og prater høyt.
Sånn er det i et bibliotek.

-Ja, ja.

Men hvor lang tid har du brukt på den nye plata?

– Vi brukte 12 dager i studio, og så hadde jeg litt etterarbeid når jeg kom tilbake, men det er det vi brukte på å lage den. Flere av låtene hadde jeg jo som sagt allerede begynt på før den forrige skiva kom ut.

Ok, jeg er i bånn jeg. Har dere andre noe dere sitter inne med, nå har dere sjansen.

Bare et siste spørsmål, sier Victor: Hvordan er det å lage låter nå i forhold til tidligere, kommer de lettere, vanskeligere?

– Nei, akkurat nå er jeg inne i en fase hvor jeg føler at, nå vet jeg vel egentlig ikke om jeg har flere låter, akkurat nå, her jeg sitter. Har ikke laget noe på en stund nå. Så det vet man aldri helt egentlig, plutselig kan det skje noe, så kommer det en raptus, og så lager jeg ting igjen. Men jeg håper jo ikke at jeg er tom for evig tid. Men det er ofte sånn når man kommer med en ny skive, det er så mye annet som trekker at du tenker ikke på å sette deg ned og lage noe heller.

Frank skyter plutselig inn: Hvor selvbiografisk skriver du?

– Jeg skriver nok over… hva skal jeg si for noe. Den skiva her har nok veldig mye sannhet i seg i forhold til historien, det er jo en del av disse sangene som omhandler livet mitt, ja. Mer kanskje nå enn for noen år tilbake.

«Så du får til det bedre enn ren fiksjon», fortsetter Frank.

– Ja, jeg har ikke drevet noe særlig med fiksjon, jeg tror ikke det er så mye fiksjon på den her. Tommy tar opp den nye cd’en og ser over sangene:  – Nei her er det veldig konkrete ting forsåvidt.

Jeg tar opp tråden og sier: Ja det var jo en trist hilsen til…

– Ja, den er dedikert til en som døde av leukemi i 2013, en gutt på 18 år. Åpningssangen her er jo til han da (There Was A Boy), det minnet jeg har av ham som liten.

Det er selvfølgelig tragisk. Jeg ser plutselig at Elizabeth fra Warner sniker seg innpå oss, og skjønner at vår tilmålte tid er over. – Men du vil vel hjem?

– Ja, jeg tenkte jeg skulle rekke et tog.

Det skal du få lov til.

Vi takker for praten og ønsker ham lykke til videre.

PS Intervjuet er transkribert direkte fra båndopptakeren, dette er gjort med vilje for å gi samtalen mest mulig autensitet.

 

Her kan du søke etter og låne bl.a. musikk, noter, DVD’er og filmer i Deichmans katalog