by:Larm 2014: Vilde Tuv

Vilde Tuv gjorde mye med lite på Rockefeller fredag kveld.

Foto: Frank Michaelsen 

Vilde Tuv har vært en liten snakkis de siste månedene, den glimrende singelen Mine armer / Cellevevet har allerede vært ute digitalt en stund, og kom også ut som sjutommer for ikke veldig lenge siden. Rent bortsett fra å ha verdens beste promobilder (hvem er han Tore Winsents egentlig?) er hun også flink til å skrive låter som klistrer seg fast i hodet og blir der en stund. Hun spiller låtene alene på gitar og en basstromme, og hvis man skriver gode nok låter er det egentlig ikke mer som skal til. Så minimalistisk det oppsettet er, føles det nesten helt ulogisk at jeg skal gå rundt og nynne på disse låtene, men sånn er det.

På fredag kveld spilte hun på Rockefeller og fikk den store salen til å føles litt mindre under settet sitt. Hun hadde med seg en halvsirkelformet bakgrunn på scenen som hun projiserte diverse bilder på, den fokuserte all oppmerksomheten inn mot henne og gjorde Vilde Tuv til det definitive midtpunktet i rommet. Hun har gjort seg kjent i Bergen med småkonserter på gata, i butikker og i små barer, og det var tydelig at hun hadde stått på en scene før, hun var avslappet og rutinert under det korte settet.

Det er en luggende nerve i Vilde Tuvs låter som løfter dem frem fra det tilsynelatende enkle arrangementet. Gitarlyden er deilig grumsete, basstromma går som en liten motor i bunnen på hver låt og vokalen til Vilde Tuv er både høyt og lavt, hviskende insisterende og barnslig konstaterende. Publikum ser ut til å være like hypnotisert som meg selv.

I det hele tatt blir det klart at Vilde Tuv er en musiker som evner å gjøre veldig mye ut av ganske lite. Skal man dømme utifra denne konserten er det mye å glede seg til på debutplata som kommer til høsten.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog