Lars Lillo-Stenberg om nostalgi, melankoli, naivisme og Munchs kunsterskap

Av: Frank Michaelsen og Victor Josefsen / Foto: Frank Michaelsen

Vi haster avgårde gjennom Karl Johan, med kamera og notisbok. Ferden går mot Warners hovedkvarter. Lars Lillo-Stenberg kommer inn i møterommet. Han smiler forsiktig og forvirrer oss ved å rekke frem den venstre hånden.

– Må nesten hilse med denne i dag, sier han lurt.

Det er mange som har DeLillos’ musikk som soundtrack til en del av livet. Musikken bandet har laget gjennom 27 år vil uten tvil trigge nostalgiske følelser hos tilhengerne. Platetitler som ”Før var det morsomt med sne” og låttitler som ”Da tiern var gul” vitner om en låtskriver med en veltrent savnemuskel.

Vi antar at Lars Lillo-Stenberg generelt er en ganske nostalgisk type?

– Jeg har lagt merke til nostalgiske følelser hos meg selv gjennom hele livet, ja. I barndommen opplevde jeg å kjenne på mye savn. Antageligvis fordi foreldrene mine skilte seg og flyttet til hver sin by. Jeg kan også kjenne nostalgi overfor tider jeg ikke har opplevd selv. For eksempel femtitallet, da foreldrene mine var unge. Jeg var jo ikke der, men jeg kan savne det jeg tror er følelsen av den tiden, sier Lars Lillo og utbroderer:

–  Men det blir noen ganger litt rart om livets hendelser absolutt skal forstås i kronologisk rekkefølge hele tiden. Jeg gikk den gamle skoleveien min her om dagen, og opplevde hvordan minnene stadig dukket frem. Plutselig kjente jeg på akkurat de samme stemningene som da jeg var ti år. Man blir faktisk litt forvirret oppe i hjernen av å kjenne på noe som var og som er borte.. samtidig som det slett ikke er borte.

ALENE MED HJERNEN

På tampen av fjoråret, 150 år etter Munchs fødsel, kom Lars Lillo-Stenbergs album «Hjerteblod», der han har tonesatt og bearbeidet noen av Edvard Munchs tekster. Det finnes nok av mørke kriker og kroker i DeLillos-katalogen. Selv de muntreste melodier kan ikle seg den svarteste tekst. Angst-tangoen «Hjernen er alene» (1989) har lenge vært tolket som en parafrase til Munchs maleri ”Skrik”, en tolkning Lillo-Stenberg støtter:

– Budskapet i «Hjernen er alene» er nok ganske likt på budskapet i «Skrik», ja. Selv om det aldri var bevisst fra min side. Sangen skrev jeg for å imøtekomme frustrasjonen etter at moren min hadde dødd, sier Lars Lillo rolig, mens han slipper til noen sekunders stillhet.

«Hjernen er Alene” stammer fra en opplevelse Lillo-Stenberg hadde på familiens sommersted. En gang på 80-tallet skal han ha hatt en slags åpenbaring som vitner om en lettere nihilistisk verdensanskuelse.

 – Hele livet hadde jeg følt at svabergene rundt hytta liksom var laget for mennesker, sier Lars-Lillo, og ansiktet samles i en konsentrert mine.

 –  Når du blir vant til et sånt sted tror du at formasjonene er til for at vi skal stupe fra dem, sole oss på dem og ha det fint. Og så plutselig fikk jeg en opplevelse av at disse svabergene har eksistert lenge før vi kom, og skal være her lenge etter at vi forsvinner, utdyper han, og tar en liten pause, før han gestikulerer lett med armene og slår fast: – Da fikk jeg en sånn «hva er vitsen?» Sånne følelser gir tekstene til Munch også uttrykk for, sier Lillo og ser lett granskende på oss, som for å sjekke om vi skjønner tegninga.

At det var mye Munch og generell 1890-talls-angst i «Hjernen er alene», syntes også Ellen Bødtker. Hun hadde regi på det som skulle bli forestillingen ”Hjerteblod”, og som nå er blitt en cd-utgivelse. Dessuten husket hun fortsatt skolestilen Lars skrev om Munch den gangen de gikk i samme klasse.

NÆRT BESLEKTET MED NOSTALGIEN – ER MELANKOLIEN

Mange vil si at Munchs mest minneverdige malerier ble til i den perioden da han personlig hadde det verst. Det er rimelig å si at han var avhengig av en viss melankoli for å male.

Har Lars vært avhengig av melankoli for å skrive?

– Jeg har hatt melankolien i meg, og den har jeg selvsagt brukt. Hele mitt temperament er jeg avhengig av for å bli inspirert. Sorg, glede og irritasjon er følelser som kan bearbeides ved å være kreativ. Riktignok fungerer det ikke alltid sånn at man lager en trist låt fordi man er trist. Man kan være melankolsk, men så går man til pianoet og spiller noe muntert. Og omvendt, forklarer Lars.

LÅTER ELLER SELVPORTETTER?

I 2013 kåret Oxford Dictionaries «selfie» til årets ord. Når vi forteller dette til Lars Lillo Stenberg ser vi at han muligens ikke vet hva en selfie er. Vi prøver å forklare, men Lillo-Stenberg heiser indignert på skuldrene. «Jeg blir snart helt akterutseilt», medgir han med et skjevt smil. «Sånt har jeg ikke peiling på.”

Vi innser at broen over til neste spørsmål ikke fungerte helt som vi hadde tenkt, men fyrer likevel løs.

I likhet med selfie-fenomenet, er ikke det Lillo-Stenberg har drevet med de siste 30 årene også en type selvdokumentering?

 –  Jo, det er det, men det selvbiografiske er aldri målet. Målet er å lage en god sang. Hvis jeg hadde satt meg ned for å skrive en bok om meg selv, ville selvdokumenteringen vært målet. Bare et fåtall av låtene mine er rent selvbiografiske. Mye tar utgangspunkt i ting jeg ikke direkte har opplevd selv. Men jeg har opplevd det i hjernen på et vis, belyser Lars Lillo og funderer:

 –  Så kanskje det blir selvbiografisk på et utilsiktet plan. Joni Mitchell sier at låtskriving er en form for ”method acting”. Metoden er at man bruker seg selv, et jeg, for å gå inn i en rolle. Det er også noe av meningen med kunst. At den er en stedfortreder for det virkelige.

Metoden Lars bruker når han skriver låter går sjelden ut på å ha en klar slagplan i forkant. Ofte kan et enkelt utsagn sette det hele i gang. Han trekker frem ”Nei, ikke gjør det” som et eksempel. Lars ser ned i bordplaten og synger den første tekstlinjen for å minne seg selv på episoden som inspirerte til sangen. ”Nei ikke gjør det, ikke gjør det nå som alle ser det”.

–  Det var en gang jeg ble helt utrolig sjenert på grunn av en jente. Hun var litt rocka i stilen og antageligvis litt full. Vi var på en gatecafè da hun skrevet over fanget mitt, og var veldig frempå. Da gikk det selvsagt noen venner forbi, som ikke hadde sett meg på en stund. De hadde ikke sett meg med noen dame før heller. Det var flaut. Jeg tenkte bare ”hva skal jeg gjøre nå liksom?”

– Dette ble til en sang etter at jeg først testet linjen ”nei ikke gjør det.” Etter at jeg fant ut hvorvidt det funket å synge den linjen stilte jeg meg noen nye spørsmål. Hvem er det som sier dette? Er det en påstand, et spørsmål eller en fortelling?

NAIVISME

DeLillos’ tekster er blitt minst like folkekjære som melodiene. På skolen dukker ”Tøff i pysjamas” opp; både i norsktimen og i musikktimen. Ofte blir tekstene beskrevet som naivistiske. Forfatter Erlend Loe, som mange vil hevde er litteraturens store naivist, har selv beskrevet seg som en stor beundrer av Lars Lillos tekster.

Er det riktig å kalle tekstene naive?

–  I starten ble vi ofte sammenliknet med artisten Jonathan Richman. Han gikk inn for et naivt uttrykk i mye større grad enn det vi gjorde. I filmen Big spiller Tom Hanks en voksen mann som er blitt barn igjen. Han hopper i sengen sin og så videre. Det er aldri den greia der vi har prøvd på. For et par år siden hadde jeg en periode der jeg bastant sa at jeg ikke skrev naivt. Jeg var blitt lei hele den greia. En grunn til at tekstene kan tolkes som naive er at jeg ønsker å være tydelig.

–  Kanskje jeg vil si noe som egentlig er avansert? Da er det gjerne veldig rotete opp i hodet mitt, derfor vil jeg bruke et enkelt språk slik at jeg klarer å holde rede på det jeg snakker om. Og så tolker noen det som naivt sukker, Lars Lillo og kaster et oppgitt blikk i vår retning.

Er det den lyse stemmen din som gir låtene et naivt preg?

–  Jeg synger ikke så lyst som folk skal ha det til. Hvis du sjekker hvilke toner det er på et piano, vil du høre at det ikke er noe lysere enn det andre mannlige vokalister synger. Det har med klangen å gjøre. Jeg får antakelig ikke til det røffe og maskuline soundet i det leiet som jeg synger i, sier han.

Har du noen forbilder innen litteraturen som har inspirert skrivestilen din?

–  Da jeg begynte å skrive tekster var jeg usikker på om jeg skulle tørre å fremføre dem for noen i det hele tatt. Da DeLillos begynte å øve i 1984/1985 spilte vi ganske lenge uten tekst, faktisk. Da jeg fikk øynene opp for Jan Erik Vold knakk jeg en kode. Tekster som ”Tøff i pysjamas” og ”Fugl i bur” er inspirert av diktsamlingen hans ”Kykkelipi”, opplyser Lars Lillo.

–  Det som senere er blitt kalt naivt i mine tekster har kanskje mest til felles med Jan Erik Vold, ja. Det er vel vanskelig å oppfatte fordi han har en såpass annerledes stemme fra min når han leser høyt. Min stemme, kombinert med dette tekstuttrykket, får sangene til å fremstå som mer naive enn hvis for eksempel Michael Krohn [Raga Rockers, journ.anm.] hadde sunget dem. Da hadde ingen kalt dem naive, fastslår Lars Lillo.

Lars Lillo Stenberg har også sterk kjærlighet for Tove Janson og bøkene Andre Bjerke skrev under psevdonymet Bernhard Borge. Selv oppdaget Lars Lillo at han likte å skrive på barneskolen.

–  Det var en lærer som ga meg svært god respons på en stiloppgave jeg hadde skrevet om en kopp. Det var supersært, men han likte det. Karakteren ble ikke så bra, men jeg fikk ”S i humor” da, ler han lett.

NESTE SOMMER

En av de gladeste sangene ble utgitt for over 20 år siden og er blitt sangen flest assosierer DeLillos med. ”Neste Sommer”.

Var hiten dere fikk med «Neste Sommer» et slags vendepunkt?

– Ja, det var et uventet vendepunkt, i studioet også, konstaterer Lars Lillo.

Lars Lillo forklarer nærmere:

– Vi hadde spilt inn nesten hele plata, og Kyrre mente at alt var veldig bra, men det manglet en sang i forhold til hans visjon om hvordan plata skulle være. Kyrre var inspirert av Teenage Fanclub, og hadde sett for seg at DeLillos skulle komme opp med en låt som var ”rett frem i D-dur, med halvvrengte gitarer». Den skulle være melodiøs, kul og tøff. Han mente vi kunne knekke den koden.

Lars Lillo gikk hjem og lagde en melodi, kom fram til refrenget, og sto fast, for refrenget slo over i en annen toneart. Så dro han tilbake til Kyrre neste dag, som skrev mesteparten av refrenget egenhendig.

– Så landet vi den, poengterer Lars Lillo fornøyd, og fortsetter:

– Deretter satte jeg meg i sofaen og skrev teksten, nesten på tull, på ti minutter. Vi spilte inn alt sammen på fem timer. Da skjønte vi det: «Jøss, dette her er jo en hit». Og nettopp fordi jeg ikke hadde laget refrenget selv, hørte jeg også det, for da kunne jeg lene meg tilbake og lytte på noe jeg ikke helt hadde ansvaret for.

DeLillos spilte «Neste Sommer» live, men det var «Kokken Tor» som slo an. «Neste Sommer» var det ingen som skjønte noe av.

– Den låt da heller ikke bra live de første gangene, avslører Lars Lillo. – Jeg tror ikke at folk tenkte at det var en bra DeLillos låt. Broren min sa: «Den kan du ikke ha med, den er helt forferdelig», småhumrer Lars.

Føler du noen ambivalens overfor «Neste Sommer»?

– Jo, bekjenner Lars Lillo, en smule nølende: – Og det har vært mye fokus på det. Det er mange som tror at jeg ikke liker den.

Lars Lillo utdyper:

– Det hele oppsto på en turné. Jeg opplevde at vi fikk et svært publikum pga. den sangen. Det var gledelig for oss, selvfølgelig, kommersielt sett. Den sangen brakte oss inn i en situasjon som vi ikke ville ha havnet i ellers. Men samtidig opplevde jeg at publikummet som strømmet til konsertene ikke var interessert i det som var kjernen i vårt uttrykk. Da var jeg snurt en periode, innrømmer Lillo-Stenberg.

– Det var noen uker der jeg ikke var så glad i publikum. Men det gikk over, føyer han til.

Avslutningsvis om hans store hit:

– Det er og blir en rar sang. Den er veldig positiv, og det tenker man kanskje er typisk for DeLillos, men det er bare den sangen som er sånn. – Alle de andre har mye mørkt i seg.

HJERTEBLOD

De siste ordene fra Lars Lillo bringer oss tilbake til Munch og platen «Hjerteblod»,

– Hva er det du personlig finner fascinerende ved Munchs kunstnerskap?

– Han var utrolig sensitiv overfor hva det vil si å være menneske. Han var inneforstått med at livet var en stor belastning. Hvis man selv går gjennom noe tungt, finnes alltid Munch der til å trøste oss og si; sånn er det å være menneske. Det er også noe enormt deilig og livsbejaende med bildene. Han klarer faktisk å få det til å se gøy ut å være depressiv. Det er så kommunikativt, generøst og tilgjengelig. Teknikken kan man også beundre. Man ser hva som har foregått på lerettet. Han prøver ikke å skape noen illusjon. Vi får innsikt i håndverket ved å studere maleriene.

Lillo-Stenberg blir såpass engasjert og lett til sinns av å snakke om Munch, at vi får lyst til å stille ham flere Munch-spørsmål. Det er ingen tvil om at kunstneren er en slags venn til tross for hans tidsmessige forsprang på nesten hundre år. Dessverre er tiden ute og vi skal opp på taket for å fotografere. Lillo-Stenberg runder av med og på nytt trekke frem sin egen versjon av ”Skrik”:

– Dette med at hjernen er alene.. Det er noe som tilhører oss alle. Vi har en rett til å kjenne på det.

Dette er en utvidet versjon av intervjuet vi gjorde med Lars Lillo-Stenberg i forbindelse med utgivelsen av skiva «Hjerteblod», der Lars Lillo har tonesatt og bearbeidet noen av Edvard Munchs skrevne tekster. Du kan også lese intervjuet i Deichmanbladet.

DEICHMANBLADET #2

Dette nummeret går vår tids nostalgi og retromani etter i sømmene:

Det mimres om mixtapes og Berlin
Berlin – Byen for umulige umuligheter
– Intervju Lene Toje i Sanagi, Ellen A. W. Sunde aka Sea Change m.m.
Bowies Berlin – historien om en rockestjerne og byen som ble hans muse

Kassettens posisjon i undergrunnen var udiskutabel på 80-tallet og visstnok suser det fortsatt i bånd i de rette miljøene
– Intervju med Jens-Petter Wiig (Angor Wat, Israelvis), en av foregangsfigurene i den norske kassettbevegelsen på 80-tallet
– Intervju med kassettutgiver Kristian Kallevik som driver platebutikken Tiger og og labelen Fysisk Format

Kul mixtape laget av David Gurrikk, primus motor i de legendariske deathpunkerne Anal Babes og den like legendariske DIY-labelen Big Balls

Vi tråkker i fotsporene til Kim Karlsen & co i Saabye Christensens Beatles, og henter fram krisekokebøker fra krigen

Octavia Butler – en av USAs mest kjente science fiction-forfattere

Intervju med Lars Lillo-Stenberg og nyslått Deichmansjef Kristin Danielsen

Vi diskuterer innkjøpsordningen og nyoversettelser av klassikere, og ser nærmere på tegneserieantologiene 2000AD og MouldMap