Av: Victor Josefsen Anmeldelser 16. juni 2014

Plateanmeldelse: Mudhoney- «Vanishing Point»

The Afghan Whigs har gjort comeback og nylig sluppet det briljante albumet «Do to the Beast». Og i fjor slapp Mudhoney den sterke skiva «Vanishing Point». To tidlig-grønsjere som fortsatt er Alive And Kicking.

Av: Victor Josefsen

Mudhoney

«Vanishing Point» (2013)

Sub Pop

Leverer alltid // Det var da Mudhoney slapp singelen ”Touch Me I’m Sick” og minialbumet «Superfuzzs Bigmuff» (1989), med sine flerrende fuzzgitarer, at undergrunnsgrungen slo om seg. Så kom Nirvana, filmer som «Slacker», «Reality Bites» som beskrev tidsæraen, drop outs, aspirerende musikerspirer, studenter og andre figurers apati og manglende ambisjoner. Om å finne en plass i samfunnet og ståa til Generation X. I motsetning til Nirvana slo aldri Mudhoney gjennom blant de store massene, noe som sannsynligvis er grunnen til at de på imponerende vis fortsatt holder koken. «Vanishing Point» er Mudhoneys 9ende fullenger i løpet av 25 år. Her er hyllest til Hendrix, garasje og Nuggets, og ikke minst hommage til Butthole Surfers, tidlig Nirvana og Tad. Men musikken består, på samme måte som gruppa Mudhoney består. En god del av det som var (og er) kult med Mudhoney er å finne på «Vanishing Point». Det samme med spiriten fra deres første plater. Det spruter fortsatt av Mudhoney. Gruppa trenger aldri å finne tilbake til gløden de hadde tidligere (vel, nesten da), for de leverer alltid vel, nesten da). / Victor Josefsen