Bokanbefaling: Houston Rap / Houston Rap Tapes
For noen år tilbake var jeg på en utstilling av Peter Bestes fotografier av det norske black metal-miljøet. Etter å ha vandret fascinert rundt og sett på bilder av sinte norske menn med langt hår og skjegg en stund, kom jeg plutselig inn i et rom med bare fotografier fra Houstons rapmiljø. Det var en temmelig brå overgang for å si det mildt, men samtidig var det noe merkelig logisk med sammensetningen. Rent musikalsk er det selvfølgelig lite de to miljøene har til felles, men vi snakker om to veldig dedikerte og lokale musikkscener som har hatt massiv global betydning utover sitt eget opphav. Sakte, seig, nedpitcha, screwa vokal på hooket? Det begynte dem med i Houston på begynnelsen av 90-tallet. Snakker om innflytelse.
Bestes fotografier av den norske black metal-scenen ble utgitt i bokform i 2008, under navnet True Norwegian Black Metal (for øvrig med forord av Jon «Metalion» Kristiansen, som selv nylig var gjenstand for en bokanbefaling på denne bloggen). I fjor ble hans fotografier av Houstons rapmiljø også samlet i bokform, enkelt og greit under navnet Houston Rap. Boka er resultatet av et ti år langt prosjekt, og foruten å dokumentere hiphopmiljøet i Houston gjennom bilder av både kjente og ukjente navn, nabolag og bydeler, inkluderer boka en del korte intervjuer med noen av de mest sentrale aktørene i miljøet, gjort av skribenten Lance Scott Walker. I år kom en slags følgebok ut under tittelen Houston Rap Tapes, her gjengis disse intervjuene i mer utfyllende form, med et forord av Willie D fra Geto Boys. Sammen gir de to bøkene et unikt innblikk i en by, en kultur og en musikkscene som har vært med på å forme hvordan dagens rapmusikk høres ut.
Spoler man tilbake tjue år var det gjerne østkysten og vestkysten folk snakket om når de snakket hiphop, sørstatene fikk i det store og det hele holde på som de ville, uten at noen tok særlig notis. I Houston var det et helt eget sound som raskt ble poulært på begynnelsen av 90-tallet, såkalt chopped & screwed, oppkalt etter opphavsmannen DJ Screw. Han hadde den i utgangspunktet enkle ideen å pitche ned tempoet på låtene så de ble sakte og seigere, og mikset mellom to av den samme plata på spillerne for å skape den karakteristiske oppkutta lyden. Dette skulle etter hvert vise seg å ha enorm innflytelse på hiphop-produsenter over hele USA (for ikke å si verden), uten at DJ Screw egentlig fikk det med seg, han døde av en kodein-overdose i 2000 etter for høyt og langvarig inntak av reseptbelagt hostesaft (for øvrig favorittdopet for hele sørstats-hiphopscenen, men det kan du lese mer om et annet sted). I kommersiell målestokk toppet det hele seg rundt 2005, da Houston-artister som Bun B, Mike Jones, Slim Thug og Paul Wall gikk til toppen av hiphop-listene i USA og solgte hundretusenvis av plater.
Houston er ikke lenger i medienes søkelys på samme måte som for ti års tid siden, den rollen er det vel heller Los Angeles (tenk Kendrick Lamar, YG eller DJ Mustard) som har nå om dagen (igjen!), men musikkmiljøet er ikke noe mindre aktivt av den grunn. Lurer du på hva som rører seg i Houston i 2014 kan du for eksempel sjekke ut BeatKing eller Doughbeezy. Om noe har vel Houston nettopp demonstrert at hvis man utvikler en egen lokal identitet og følelse i musikken over tid, spiller det mindre rolle hva mediene måtte bry seg om fra uke til uke. Det er på den måten artister som Geto Boys, UGK, Z-Ro og DJ Screw og plateselskap som Rap-A-Lot og Swishahouse kan utvikle seg til å bli så innflytelsesrike som de ble.
Bøkene kan du reservere her og her, for full effekt anbefaler jeg at du setter på denne DJ Screw-mixtapen mens du blar gjennom bildene:
