Øya 2014: St. Lucia – Synth, men sant
Tekst: Rune Aas
Foto: Mohammad Ataey
St. Lucia står for en av tidenes friskeste synthpoputgivelser i form av fjorårets When The Night, et album med 80-tallsvibber som er innsvøpt i store følelser og treffer danseføttene såvel som hjertet. At Brooklyn-bandet har blitt henvist til den litt keitete Hagen denne dagen istedenfor det langt mer passende Sirkus-teltet, og det lenge før kvelden har satt inn, er derfor et aldri så lite mysterium.
Et kvarter forsinket, etter en hastig gjennomført lydsjekk, går en tydelig mellomfornøyd gjeng på scenen til tonene av «The Night Comes Again», en koloss av en synthpoplåt som normalt ville satt an stemningen. Den gang ei. Allerede her viser det seg at noen hadde det for travelt på lydsjekken, noe som dessverre blir toneangivende for store deler av konserten. En energisk frontmann i Jean-Philip Grobler, som i bunn og grunn er St. Lucia, gjør det han kan for å feie lydproblemene under teppet, mens resten av bandet har vanskelig for å skjule misnøyen med den tidvis sviktende teknikken.
En høyst tilgivende fanskare helt fremme hjelper til å redde inn konserten, og holder humøret oppe. Men idet bandet fyrer av «Too Close», en låt som normalt treffer mellomgulvet, er synthbassen fraværende, tilsynelatende på grunn av en løs ledning. Nok et symptomatisk øyeblikk for en St. Lucia-konsert som halter akkurat litt for mye. Når hit-en «September» kommer på, er teknikken etterhvert med bandet, og de klarer å dra i land gig-en med æren i behold. Samtidig, det er bare så mye du klarer å redde inn med energi og attitude, og det er rimelig klart at Brooklyn-gjengen neppe vant mange nye beundrere blant tilhørerne i Hagen.
Synd, for det som er en av årets mest spennende bookinger og fort kunne ha blitt en av årets beste Øya-konserter, blir stående igjen som en ok opplevelse for den mest hengivne fanskaren. Neste gang St. Lucia kommer til Oslo vil vi se de i et mørkt klubblokale, og ikke i en skråning midt på lyse dagen.