Øya 2014: Deafheaven – Styggvakker maktdemonstrasjon
Tekst: Rune Aas
Foto: Johannes Andersen
Deafheaven pløyde ny metalmark med fjorårets monumentale utgivelse Sunbather, et album som forente black metal, postrock og shoegaze på mesterlig vis. Med et låtmateriale som både er styggvakkert og utfordrende, er det ikke gitt at den slags lett lar seg overføre til en livesetting – spesielt med tanke på at California-bandet drar inn både postrock og shoegaze, som ikke akkurat er de mest utadvendte sjangerne når det kommer til publikumsfrieri.
Vel, der har Deafheaven en deus ex machina i vokalist George Clarke. Etter et innledende instrumentalparti entrer Clarke scenen i Sirkus-teltet, og blant det som ellers kunne sett ut som ditt gjengse postrockband, er George Clarke selve scenemanifestasjonen på Deafheavens styggvakre annerledeshet.
Rent musikalsk er Deafheaven uovertrufne, der de veksler mellom vakre postrockpartier før det kulminerer i brutal black metal – hele tiden med et element av ulmende uhygge som får nakkehårene til å reise seg. Når bandet drar i gang «Vertigo» er det bare nok et eksempel på hvor mesterlig Deafheaven klarer å balansere det hele. Nevnte Clarke bidrar til å forsterke det hele, en gjennomført creepy scenepersonlighet som gestikulerer og orkestrerer publikum med autoritære og semi-kryptiske håndbevegelser.
Kall det gjerne en klisjé, men stor kunst oppstår ofte i møtet mellom det stygge og det vakre. I så måte er Deafheaven et av de beste eksemplene, i det som ble en ren maktdemonstrasjon av en konsert fra start til slutt.
