Av: Victor Josefsen Anmeldelser 12. august 2014

Øya 2014: Slowdive – klassiker med stor k, og l, og a…

Der står de jammen på scenen, Slowdive, på Øyafestivalen 2014, et av de viktigste såkalte shoegazebanda fra begynnelsen av 90-tallet. Et band som har inspirert maaange håpefulle shoegazere.

Tekst: Victor Josefsen / Foto: Johannes Andersen

I Sirkus-teltet på Øya siste kveld utspant det seg et aldri så lite underverk da Slowdive denne ettermiddagen tok oss med på en rundtur i deres verden. Gruppa framstår like cool og «hipster» som for godt og vel 20 år siden, «akkompagnert» av et publikum der mange knapt nok var født da Slowdive regjerte på toppen av indietronen back in the days.

På Øyafestivalen ga de oss en innføring hvordan shoegaze SKAL lyde og fremføres. Uttrykket er forførende, rolige og nedtonede partier «flyter» opp og ut fra den mer eller mindre røykbelagte Sirksus-scena. I samme åndedrag er det både driv og groove til stede. Endatil fremtrer Slowdive i Sirkus som antitesen til klisjeen om de innadvendte shogazerne som kikker ned på skoa mens de spiller. Tilstedeværelse er stikkordet. Ikke alle behøver å hoppe rundt som en klovn i manesjen for å tekkes publikum.

Slowdive er for de fleste synonymt med shoegaze, mest fordi de har påvirket horder av shoegaze-band, og andre. Selv har de aldri fulgt shoegaze-skjemaet til punkt og prikke (ironisk nok). En hel del av etterkommerne av middelshavsfarende shoegaze-band følger oppskriften: Dvelende gitarer som smeller over i hemningsløs støy hva remmer og tøy kan holde. Slowdive derimot, har helt fra begynnelsen av hatt sitt helt eget uttrykk, fra de første EP’ene, utviklet og utvidet det på albumene Just for a Day (1991) og Souvlaki (1993), noe som kulminerte i det elektronisk-eksperimentelle og småkontroversielle sistealbumet Pygmalion (1995).

På Øya er uttrykket trancederende, drivende og melodiøs, med innlagt delay og ekko, og et støy-slør svevende over, under og imellom låtene. Vi var vitne til Slowdive-cluet, de varierer tempo, de er eksplosive dynamiske med eksakt rett timing, og ikke minst, de posjonerer ut støy-utbruddene delikat og nennsomt, med dynamikk – slik en gourmet kokk nøysommelig mikser ingredienser for å kreere en sammesatt smaksbombe av en rett. Resultat: Massive gitar-crescendoer, kaskader av vakker-støyende gourmet-lyd, for å fortsette analogien, og episke drømmer. Det enkle lysshowet og røykasteren i Sirkus underbygget lydmaleriene effektfult.

Slowdive viste i Sirkus-teltet at de ikke hadde glemt sine kunster fra 90-tallet, de har eldes som god årgangsvin, og er enda bedre live i 2014, faktisk. De fremmøtte smilte fra øre til øre, og noen gråt, av glede, regner jeg med.

Avslutningen med Syd Barret-coveren Golden Hair var monumental. Andre høydepunkter: Machine Gun, Catch the Breeze mfl.

Slowdive på Øya: Klassiker med stor k, og l, og a…

ps Målsetningen med comeback-konsertene er å kunne finansiere en ny albumutgivelse. Kan Slowdive komme opp med en like sterk comebackplate som My Bloody Valentine i fjor? (Jeg kåret «mvb» til årets nest beste album 2013).