En uke i frijazzens tegn

Paal Nilssen-Love & Mats Gustafsson (foto: Matias Corral)

En underlig rase

Foto: Matias Corral (front)

ØYA er over for i år, men i det samme man tror festivalstillheten har senket seg, kryper det en underlig rase frem fra den dypeste undergrunn: frijazzerne. Vi som fortsatt ikke har skjønt hva en hipster er, og som heller aldri vil bruke krefter på å finne ut av det. De fleste av oss er unge; noen er gamle. Du kan ikke gjenkjenne oss på overflaten, men vi har alle dette til felles at vi søker å oppløse vårt egoistiske selv og la det forsvinne inn i den fabelaktige, frie improvisasjonsmusikken.

Min frijazzuke starter tirsdag 12. august, på Kulturhuset. Der holder for tiden konsertserien Gutvik ukentlig hus. Ketil Gutvik er en særegen gitarist og idealist som har holdt det gående med denne konsertserien hver sommer, nå på tolvte året! Her inviterer han norske og internasjonale musikere til å komme å improvisere sammen med seg. Og det er ikke smågutter han får med på laget. Blant de som har vært innom kan vi nevne Steve Noble, John Russell, Akira Sakata, Thomas Lehn og Raymond Strid. Ikke hørt om noen av dem, sier du? Det er bare fordi du ikke er en frijazzer. Ennå.

Denne tirsdagen har jeg imidlertid et problem. Jeg har dobbeltbooket, for jeg er nødt til å få med meg Atomic som spiller på Nasjonal jazzscene, Victoria, i anledning Oslo jazzfestival (som også foregår denne uka). Men første del av Gutvik ukentlig må jeg se, for der stiller ingen ringere enn Paal Nilssen-Love (behørig presentert på bloggen tidligere) med et solosett!

Paal entrer scenen, cool og avslappet; smiler bare av swingjazzen som blør lydlig inn i rommet fra lokalet ved siden av. Han setter seg på trommestolen, bruker noen sekunder på å tenke over hvilke stikker han vil bruke, bestemmer seg for et par klubber, og er plutselig i gang med en hypnotisk, meditativ rytme som snart skal eksplodere. Etter å ha sett denne mannen utallige ganger, lar jeg meg fortsatt imponere.

Atomic (foto: Sten Hermundstad)

Dessverre må jeg forlate Gutvik & co. i pausen, og jeg haster ned mot Victoria. Det er forresten noen som har lurt på om ikke Paal Nilssen-Love egentlig er flere personer, så mange prosjekter som han holder gående. Og et av de lengstlevende er nettopp Atomic, som har hatt samme besetning siden slutten av nittitallet. Men selv ikke Paal kan makte å spille to steder på samme tid, og jeg har nylig fått vite at han har overlatt plassen i Atomic til unge og lovende Hans Hulbækmo (sønn av Tone). Det er derfor ikke uten en viss spenning jeg entrer det fullsatte lokalet. Bandet er allerede i gang. Anført av svenske Fredrik Ljungkvist (med nyutgrodde englekrøller) på sax/klarinett, holder Atomic sin moderne jazzfane høyt hevet – ferdige komposisjoner, men med frie elementer. Kan jeg kalle det en briljant, men tidvis noe introvert, samtidsbop? Publikum elsker det, og Hulbækmo er selvfølgelig en dyktig trommeslager, men med mitt forhold til Nilssen-Love kan jeg ikke la være å kjenne på et savn. Å «hoppe etter Wirkola» føles denne gangen som et noe tamt uttrykk …

Planen er vel å gi publikum en sjokkåpning. Og det er akkurat hva vi får.

Tidlig avgang

Dagen etter, onsdag 13. august, er det duket for årets kanskje viktigste begivenhet for oss frijazzere, nemlig Blow Out!-festivalen. Blow Out! arrangerer gode konserter på MIR annenhver tirsdag hele året, men i august er det full utblåsning fire dager til ende. Festivalen kurateres av de to trommeslagerne Ståle Liavik Solberg (kjent fra Party Knüllers …) og den allestedsnærværende Paal Nilssen-Love. Det som er litt underlig er at hele sulamitten åpnes av Paal i duo med Mats Gustafsson, den svenske saksofonisten fra The Thing. Jeg tenker nemlig at disse gutta jo kommer til å blåse resten av programmet fullstendig av banen, men planen er vel nettopp å gi publikum en sjokkåpning. Og det er akkurat hva vi får. Kun tjue minutter, så intense og heftige at vi som hører på knapt forstår hva som traff oss før det hele er over. En tidlig avgang, for å si det slik … Følgende klipp fra Youtube gir en liten pekepinn på hva disse gutta er kapable til (bare husk å gange lydnivået med hundre):

[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=r_OzyAzU378[/youtube]

Festivalen pågår altså fire kvelder, med fire forskjellige acts hver kveld. Jeg får ikke med meg alt, men vil nevne noen flere høydepunkter fra dette flotte arrangementet:

LSB er en svensk trio bestående av Fredrik Ljungkvist på sax/klarinett (helt korrekt; han fra Atomic), Johan Berthling på bass, og veteranen Raymond Strid på trommer. De har ikke spilt sammen på årevis, men avslutter onsdagen med et strålende sett. LSBs musikk er improvisert, men ikke så fri som mye av den andre musikken vi hører på festivalen. De beveger seg stort sett innenfor den moderne jazzens tone- og formspråk, men det er deilig, det svinger som bare tusan, og hvilken musikalitet disse gutta oppviser! Hatten av, altså, og god tur hjem.

… ser ut til å ha tatt mål av seg å denge opp kontrabassen …

Rauting og hvining – No mercy!

Fredag er det duket for kanskje den mest spennende nye gruppa fra norsk hold: SAKA. De har også en standardbesetning, med Kristoffer Alberts på sax, Jon Rune Strøm på bass og Dag Erik Knedal Andersen på trommer, men i motsetning til LSB, tar SAKA seg alle mulige friheter i musikken sin – her buldres og brakes det, gnukkes og skrapes, rautes og hvines, samtidig som det ligger en pulserende nerve i bånn. Dette er musikere som lytter, oppdager og maner fram nye musikalske landskaper. Denne kvelden har de i tillegg med seg den britiske pianisten Pat Thomas, noe som ikke akkurat legger en demper på kreativiteten. Thomas dasker løs på tangentene som en gjenoppstått Thelonious Monk på overopphetede Duracell-batterier, mens Jon Rune Strøm ser ut til å ha tatt mål av seg å denge opp kontrabassen en gang for alle. No mercy! Det er sykt bra, det her. Jeg tar meg selv i å riste vantro på hodet, og må konstatere at SAKA har tatt nok et steg mot den definitive improtoppen. Helt rått.

SAKA (foto: Håvard Skaset)

Saksofonisten Mette Rasmussen er fra Danmark, men har, ifølge festivalprogrammet, «av antakelig veloverveide grunner gjort trønder av seg». Hun tar oss med storm med et humørfylt og energisk solosett. På sitt mest intense truer hun med å blåse taket av lokalet, mens publikum holder seg for ørene og gliser. Virkelig et nytt navn å se opp for!

Før Paal Nilssen-Love Large Unit skal avslutte fredagens ball, knytter det seg mest spenning til hvorvidt dette ellevemanns-orkesteret i det hele tatt skal få plass på MIRs lille scene, men det går med et nødskrik, samt sparsom veiving med hornene. Gruppa består av ti nordmenn og en svenske, og du ser hele besetningen her. Det som er morsomt med dette konseptet er hvordan ensemblet noen ganger deler seg inn i to grupper som spiller mot, og avløser hverandre i forskjellige rytmer. Dette fungerer bedre på konsert enn på plate, og det er herlig å se hvor gøy musikerne har det på scenen. Blåserne får boltre seg i svingende solopartier, og det blir en massiv dose schizofren storbandjazz. Jeg rusler hjem, renset og utblåst.

Skal forresten huske å holde av plass til deg neste år.

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog