Intervju: Supermoon

Frontfigur og låtskriver Pål Felix Fossum i Supermoon har skrevet en platehyllest til sin mor. Det åndelige aspektet av platen ledet til tittelen «Further Beyond». Vi tok en prat med Feilix: Here We Go!

Tekst: Victor Josefsen / Foto: Per Heimly

Hei Felix og takk for praten sist!

Hei! Selv takk! Og så hyggelig at dere vil slå an en prat!

Så var endelig skiva her da – hvordan er det å stå der med en rykende fersk vinyl?

– Ja, endelig er den ferdig. Det tar fort litt tid når man jobber av og på i studio. Men testpressen låt fint, så vi bare gleder oss til å få endelig produkt. Den skal være rett rundt hjørnet!

Er du en vinylmann selv, eller?

– Ja, absolutt! Jeg liker å høre album fra A til Å, i tillegg til å ha noe fysisk å holde i hendene. Det føles liksom ikke som et plateslipp før man har noe fysisk å sette stiften på.

– Jeg har ikke forsøkt å gjenskape noen bestemt favorittskive. Høres det sånn ut? Hm.

– Det å være ærlig trenger ikke bety at man nødvendigvis er privat eller utleverende. Sanger som «Pure Bliss» og «Miss Your Love» er skrevet om, og til, mamma, og det føles naturlig å synge om, og dele, disse følelsene. Sorg og tap er jo noe alle opplever på forskjellige tidspunkt i livet, så hvorfor ikke snakke om det? Sangene på plata er uansett skrevet over tid i ulike faser i livet, så det finnes flere spor som handler om helt andre ting også. Sånn som kjærlighet. Det må med.

Har prosessen vært en slags terapi for deg?

– Jeg forsøker iallefall å være tro mot sangens opprinnelse og hensikt.

Hvor viktig er det for deg å formidle musikken din? Vi ser jo at dere er relativt spillekåte for tiden?

– Først og fremst ektefølthet. Og ja, vi håper å få spilt en hel del fremover. Nå er vi på dåpsstadiet og prøver å gi skiva egne bein å stå på.

Har du noen røverhistorier fra studio eller er dere like fattet som musikken deres?

– I studio tester vi ut forskjellige ting og forsøker å gi låtene den rette drakta. Rent musikalsk. Musikken på denne plata er ganske kontrollert, eller fattet, som du sier. Ikke så mange utskeielser, rent bortsett fra siste spor på b-siden som ble skrevet rett før vi gikk i studio og deretter tatt opp live. Versjonen på plata er tredje take, så her syns jeg den ferske energien ble fanget veldig godt. Det har nok litt mer “edge» live.

Hvordan er det å ha med seg folk i bandet? Er det en demokratisk greie eller er du bandets enhjørningridende diktator?

– Ettersom jeg skriver låtene blir det automatisk til at jeg har på kapteinlua mest, men Lars er veldig flink til å komme med innspill og har eierskap i stor grad. Det er han sitt label vi gir det ut på. Nicolai, som spiller trommer, kom med i gruppa etter at vi var ferdige i studio, så for han er låtene fortsatt «nye”. Det er Kenneth Ishak som spiller trommer i studio på de fleste låtene. Alexander Hoddevik, som spiller gitar i Comet Kid, var også med på mange spor i studio.

 

Foto: Per Heimly

 

Hvordan lager du egentlig låter? Har du noen musikalske forbilder du søker inspirasjon fra? Et alter med lys, hjemmelagde dukker og bilde av Neil Young?

– Oida. Er det så ille, syns du? Jeg er stor fan av mannen og legger ikke skjul på det. Det høres i musikken, som du poengterer. Neste gang får jeg lage en ren synthplate og bruker voice coder 😉 Jeg er for øvrig like stor fan av Cat Stevens, Jeff Tweedy og drøssevis av andre! Jeg bruker gjerne telefonen til å ta opp ideer, skisser og demoer. Det flyter over. Først kommer gjerne melodien eller et riff, og deretter ordene. Noen ganger kommer begge deler samtidig.

Hva ligger i platetittelen? Hadde du alternative titler og hvilke i så fall?

– Ja, vi hadde noen forskjellige titler som vi lekte med, men endte på denne rare, litt søkte tittelen. En god tittel bør oppsummere plata, eller iallefall representere innholdet, så ettersom vi ikke ville bruke noen av låtittlene, tenkte jeg igjen på min mor som gikk bort, uten å bli borte. Hun har bare “dratt videre” til et sted vi ikke kjenner.

Hvordan skiller denne utgivelsen seg fra ting du har gitt ut før?

– Nå er vi et band. De andre utgivelsene mine har vært som soloartist. Her var det Lars og jeg som styrte skuta med Kenneth Ishak som alt-mulig-mann.

Hva er favorittskiva di og hvor nært opptil synes du skiva di er?

– Jeg har ikke forsøkt å gjenskape noen bestemt favorittskive. Høres det sånn ut? Hm. Jeg liker varmen i gamle, analogt innspilte LP’s. Beatles´ White Album var inspirasjon tidlig i prosessen, men vi forsøker først og fremst å få det til å låte organisk. Få det til å puste og gynge – selv om det napper litt her og der. Vi programmerer jo ingen lyder.

– «Muscle Shoals» var en bra dokumentar, syns jeg. Den handler om hvite musikere som lagde «svart» musikk i Alabama, med bl.a. Rolling Stones. Inspirerende!

Vi vet jo at du er regissør også. Gi oss et vilt bra filmtips sånn på tampen a! Hva er forskjellen på å uttrykke seg med musikk og bilder?

– «Muscle Shoals» var en bra dokumentar, syns jeg. Den handler om hvite musikere som lagde «svart» musikk i Alabama, med bl.a. Rolling Stones. Inspirerende! Både som musiker og filmskaper kan man skape på egenhånd eller velge å arbeide i team. Det er mange likheter sånn sett. Begge deler er prosessarbeid. Begge deler handler om å jobbe mot et resultat. Jeg liker å gjøre begge deler.

Hva ville du vært hvis du måtte velge? Regissør eller artist?

– Jeg slipper å velge og trives i begge roller.

Hva kan vi forvente på releasekonserten deres? Noen gjester eller spesielle treats? Er den timet med en supermåne?

– Vi kjøpte en fullmåne som lyser i mørket, så den får gjøre jobben. Vi kommer til å spille hele plata fra begynnelse til slutt – bare i litt omstokka rekkefølge og med litt annerledes instrumentering. Dessuten er min bror med på gitar og Ragnhild Zeigler gjest på sag. Har du hørt henne, eller? Hun er helt rå!

Har dere noen gang på bandøving ult mot månen sammen?

– Hver gang! Aaaoooo!

Hvilke andre litt ukjente norske artister kan du tipse oss om som du mener fortjener litt oppmerksomhet?

– The Ledges er flinke. Det er i det hele tatt utrolig mange flinke folk i Oslo om dagen. For noen dager siden så jeg The Pinkertons fremføre Harvest av Neil Young, og det var veldig kult. Flink gitarist som også spiller sax. Fikk lyst til å kidnappe fyren og tvinge ham til å spille i Supermoon.

Hva skjer fremover med dere?

Vi spiller på Kulturhuset 2. oktober, Nesodden 11. oktober og Big Dipper 16. oktober, også skriver vi nye låter og holder på med å kartlegge fullmånene fremover 😉

Lykke til med slippet!

– Tusen takk!

 

Sjekk også:

Supermoon: Transcendental meditasjon
Jeff Tweedy, liksom / spennende fanfiksjon fra norsk debutant