Ukas tips!

Jeg har mange favorittartister, men til og med de artistene som står meg nærmest har produsert sanger jeg aldri har hatt særlig sansen for. Noen er mer opplagte enn andre, og har dårlig status blant mange, som f.eks. The Beatles’ Octopus Garden fra Abbey Road, mens andre kanskje er mer respekterte og godt likt. For min del er disse 10 låtene enten masete, irriterende eller beint frem dølle, og i tillegg ødela de et ganske så flott album.

Wilco – Heavy Metal Drummer fra Yankee Hotel Foxtrot (2002). Det er for så vidt et par andre låter fra Yankee som også trekker ned, men Heavy Metal Drummer skiller seg markant ut. Den er banal og romantiserende til det irriterende, til tross for sin evige, lystige ooho-ahh-koring og minnerike strofe: «Playing KISS covers, beautiful and stoned.»

The Rolling Stones – Shattered fra Some Girls (1978). Et av de siste virkelig gode albumene Stones lagde, hvor de elegant hamlet opp med tidsånden, og serverte både rock, country, soul og disco. Countrylåta Far Away Eyes er ikke så god den heller, men det er Shattered som ødelegger mest, med et dølt refreng, som går i evig loop. Et under at Mick Jagger ikke ble knust til slutt.

The Stooges – We Will Fall fra The Stooges (1969). Hva tenkte de på her!? En 10 minutter lang, kjedelig og monoton sak om Iggy Pop som angivelig venter på at Nico skal komme og møte ham på Chelsea Hotel. Med yoga-chanting i bakgrunnen! Dette var ikke noe annet enn fyllstoff, og Iggy Pops ønske om å være Jim Morrison og Lou Reed på en gang.

The Stone Roses – Don’t Stop fra The Stone Roses (1989). En ganske unødvendig låt som i beste tilfelle kunne vært en b-side. Tenk hvilket album dette hadde vært hvis de hadde tatt med Fools Gold i stedet for. (Både den og Elephant Stone ble for øvrig tatt med på cd-utgave like etterpå).

Led Zeppelin – Four Sticks fra Led Zeppelin (IV) (1971). Jeg hørte på dette albumet hele tiden mens jeg gikk på videregående, og jeg simpelthen elsket det. Men jeg hoppet alltid over Four Sticks, det var noe med det jagende gitarpartiet som fremsto så utrolig masete på meg. Jeg liker det faktisk bedre i dag, men den gang var det en pest og plage.

Elvis Costello – Sneaky Feelings fra My Aim Is True (1977). Costello skal ha for at han ga ut en såpass variert plate, men han kunne godt ha utelatt Sneaky Feelings for min del, det er noe med måten han synger Sneaky Feeling i referenget på som får det til å vrenge seg totalt i meg. Jeg har bare en ting å si, den skulle vært byttet ut med Watching the Detectives.

Kaizers Orchestra – En for orgelet, en for meg fra Violeta Violeta, vol. 1 (2011). Når sant skal sies har ikke Kaizers lagd mange dårlige låter, noen smådøve her og der kanskje, men ellers har de en solid katalog bak seg, vil jeg påstå. Men på En for orgelelet, en for meg bommer de totalt, jeg makter den bare ikke, og den er med respekt å melde ganske teit. Rapping bør for all fremtid unngås der i gården.

Nick Cave and the Bad Seeds – Deanna fra Tender Prey (1988). På en måte liker jeg sangen, men den evige gjentakelsen om Deanna blir for mye for meg i lengden, var da fælt til mas om hun dama da liksom. Det er i rettferdighetens navn ikke den verste låten til Cave, men jeg setter heller på den akustiske versjonen jeg har på singel hvis jeg først skal høre på den. Kul fyr dog.

The Byrds – Mind Gardens fra Younger Than Yesterday (1967). David Crosby var helt klart viktig for Byrds, spesielt med tanke på flotte harmonier og koring, men her tar syrehuet helt av og leverer noe av det mest overdrevne og pompøse vaset i Byrds historie. Han sluttet like etterpå, det var kanskje like godt.

Violent Femmes – Gone Daddy Gone fra Violent Femmes (1983). Det går på noe av det samme jeg har vært inne på tidligere, så det er tydeligvis en rød tråd her. Her er det denne mantraaktige repetisjonen av strofen gone daddy gone som blokkerer for låtens potensielle utvikling, og bare blir en irriterende gjentakelse i stedet for. Violent Femmes er et album fylt av klassiske låter, men Gone Daddy Gone er ikke en av dem.