Plateklassiker: Curtis Mayfield – «Curtis/Live!»
Curtis Mayfield – «Curtis/Live!»
Noen ganger kan musikk føles vagt meningsløst. For eksempel når folk blir halshugd foran et kamera et eller annet sted ute i ørkenen i Irak, barn blir utsatt for gassangrep i Syria eller hele landsbyer utslettes av ebola i Vest-Afrika. Da kan jeg finne en form for trøst i en plate som «Curtis /Live!».
Curtis Mayfield er en av de viktigste politiske agitatorene i rockosfæren, samtidig som musikken hans holder et usedvanlig høyt nivå. På denne konsertskiva er det i tillegg en tilstedeværelse og nærhet mellom sal og scene som løfter musikk og tekst opp på et høyere nivå.
1960-tallet var et politisk tiår i USA, i tillegg til at alle fikk langt hår og sleng i buksene. Folk flest så muligheten til en ny generasjons politkk med John F. Kennedy. Borgerrettighetsbevegelsen hadde sterkt momemtum og den offentlige segregeringspolitikken i sørstatene ble lagt død. Vietnamkrigen skapte en proteststorm mot det etablerte som ingen hadde sett maken til. Det var en følelse av endring i lufta, at alt var mulig. Samtidig kom tilbakeslaget ganske så brutalt og nådeløst mot slutten av tiåret og begynnelsen av neste. Richard Nixon ble president, en representant for den gamle, korrumperte makteliten. Mange svarte nabolag var i kraftig forfall og en narkotikaepidemi skylte over områdene. Martin Luther King (og Robert Kennedy) ble snikmyrdet. Vietnamkrigen fortsatte tilsynelatende med uforminsket styrke.
Med dette bakteppet spiller Curtis Mayfield inn disse fire platesidene på klubben The Bitter End i New York i januar 1971 foran kun 200-300 sjeler. Låtene er både fra tida i The Impressions og fra hans første soloplate «Curtis» fra året før. Samtidig som det er en brytningstid sosiokulturelt, noe Mayfield i stor grad beskriver og kommenterer i tekstene sine, er han også artistisk i sin mest spennende og kreative epoke.
Hvis du forventer deg et funky fyrverkeri er ikke «Curtis/Live!» plata for deg. De rolige, nedtonede melodiene dominerer. Dette skuffet meg litt i starten, men etter å ha hørt en del på skiva har jeg lært å like den. Veldig godt. Kompet er både neddempet og tilstedeværende, stemmen til Mayfield er hele veien det klart mest fremtredende. Lyden er ekstremt god. Hvert instrument har sin definerte og dynamiske plass i lydbildet. To gitarer, en bass, perkusjon og trommer. Det hjelper helt sikkert at den fantastiske Eddie Kramer (Hendrix, Zeppelin) har mikset det hele.
Det som gir Mayfield en politisk sprengkraft, er at han ikke ser problemstillingene i svart hvitt. Det er forbedringspunkter i alle miljøer, også i de i utgangspunktet svakerestilte. Se på dette verset fra låta “We People Who Are Darker Than Blue”.
Loving one brother and killing the other
When the time comes and we are really free
There’ll be no brothers left you see
Jeg syns det er oppmuntrende og forbilledlig å se fram mot en tid da rase ikke spiller noen rolle, kanskje spesielt i en tid da verden i stor grad har sunket ned i skyttergravene igjen når det gjelder disse spørsmålene. Kan jeg uttale meg om dette, som en del av den hvite, maktdominerende majoritet? Generelt foretrekker jeg kritisk tenkning og kommentarer uten fasitsvar. Samtidig ser jeg at det kan være i hvite, middelaldrende menn av begge kjønn sin interesse å heie fram artister som også kritiserer ‘sine egne’. Da blir presset mot oss her oppe på toppen mindre. Kanskje.
Noe av det samme budskapet, kanskje med enda beskere undertone, finner vi i “(Don’t Worry) If There’s A Hell Below, We’re All Going To Go”. Bare tittelen kaster vrak på og stiller spørsmålstegn ved det grunnleggende fundamentet kristendom i amerikansk samfunnsliv. Samtidig ligger det implisitt i tittelen, og uttrykkes mer direkte i teksten, at ingen går fri, ingen er i utgangspunktet helligere enn andre. Her er en generell tilstandsrapport:
Everybody’s praying
And everybody’s saying
But when come time to do
Everybody’s laying
Og styresmaktene klapper fornøyd i hendene: “And Nixon talking about don’t worry”. Selv om samfunnet på mange måter hangler og går predikerer det bestående den samme leveregelen som folk flest følger. Selvsagt. Status quo er motsatsen til revolusjon.
“We’re A Winner” har en mer positiv undertone enn de to ovenstående låtene, som begge er fra Curtis (1970). Her er vi i The Impressions-tida. Gjennom hele 60-tallet hadde de (stort sett med Curtis penn) beskrevet og oppildnet den pågående borgerrettighetsbevegelsen, og på mange måter vært et soundtrack til tidsånden. Hele “We’re A Winner” er en peptalk av dimensjoner til USAs svarte befolkning: “Just keep on pushing, like Martin Luther told you to […] cause we’re movin’ on up.” Tre år senere synger Mayfield fremdeles med innlevelse og overbevisning, men legger inn en kanskje lett desillusjonert snakkesekvens mitt i låta: “Try not to offend anyone, but tell it basically like it is.”
Curtis Mayfield er viktig fordi han skrev god musikk og sang tekster med politisk brodd gjennom hele karrieren. Han betalte en tidvis høy pris, med utestenging fra radiostasjoner og økonomisk tap, men lot aldri dette stoppe seg.
Verdens fattige og fornedrede blåser antagelig en lang mars i hva jeg lytter til. Men ved å høre på musikk og tekster som kan få meg til å reflektere og kanskje til og med trekke meg opp av sofaen på en god dag, er jeg kanskje nettopp et ørlite hakk nærmere disse menneskene som ikke ble født som vinnere i verdens lottospill. Også derfor.
Tekst: Kjetil Syverud
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog
