Krautrock – vilje til eksperimentering
Det var en gang at unge mennesker i Vest-Tyskland, inspirert av andre unge mennesker i Frankrike og USA, begynte å stille spørsmål ved samfunnet. Mange i landet hadde gått rett fra nazi-tiden til ledende posisjoner uten å bli stilt til ansvar for sine holdninger.
Bare de på helt toppen eller de som hadde utført de verste grusomhetene ble straffeforfulgt. Den tause majoritet fortsatte i sine stillinger som ingeniører, banksjefer, lærere, jurister. Dette var vanskelig for en oppvoksende, radikal generasjon å akseptere. Mange gikk ut i gatene og protesterte. Noen startet Rote Armee Fraktion og ville omforme samfunnet med voldelige midler. Andre brukte musikken. Vi befinner oss på slutten av 1960-tallet.
Uvitende om hverandre, satt unge musikere i Berlin, München, Köln, Düsseldorf og sikkert mange andre steder med ganske like ideer. De var kritiske til sitt eget samfunn og til USA. Det var uaktuelt å hente inspirasjon fra blues, country og rock n’ roll, eller hjemlig schlagermusikk. Bandene var opptatt av at å starte fra scratch, med blanke ark.
Karlheinz Stockhausen er et viktig navn. Han var en toneangivende samtidskomponist i Vest-Tyskland på 60-tallet, og jobbet mye med elektroniske apparater for å skape sine modernistiske verk. Stockhausen var og er en internasjonalt anerkjent størrelse, som blant annet har vært en viktig inspirasjonskilde for Frank Zappa. Flere av dem som skulle havne i sentrale posisjoner innen krautrocken, studerte under Stockhausen.
Men ikke alle var klassisk skolerte musikere. Noen kom fra jazzmiljøet, andre mer eller mindre rett fra gata. Ønsket om å starte på nytt var en fellesnevner som medførte tidvis grenseløs vilje til eksperimentering. En generelt radikal og anarkistisk livsholdning, sammen med inntak av narkotiske stoffer som hasj og LSD farget også det musikalske uttrykket. Minimalisme var viktig for noen. Stemninger heller enn formell sangstruktur. Rytmer ble gjort så enkelt, repetitivt og maskinelt som mulig. Det er mange instrumentalpartier, og vokalen fungerer ofte mer som stemningsskaper enn som formidler av mening. Elektronikk er et viktig hjelpemiddel.
Glanstiden var på første halvdel av 70-tallet. Som med mye annen god musikk var det ikke så mange som oppdaget dette i samtiden. Viktige band var Popol Vuh, Amon Düül II, Tangerine Dream, Ash Ra Tempel, Can, Faust, Neu! og Kraftwerk. Jeg skal si litt mer om de fire siste.
CAN
Can er kanskje det objektivt beste bandet som kom ut av denne epoken. Her er det eksperimentering og nye opplevelser rundt hvert taktskifte, men ikke så utfrika som flere av de andre bandene. Det tradisjonelt musikalske ligger nærmere. Jeg får assosiasjoner til samtidig jazz og world music, og tør våge påstanden at dette var hakket bedre musikere enn mange av kollegene, og mer ambisiøse. Kjernen besto av Holger Czukay, Jaki Liebezeit, Irmin Schmidt og Michael Karoli. De ga i et målrettet tempo ut en LP hvert år fra 1969 til 1979. Bortsett fra et par semihits lå gruppa flere hestehoder foran både presse og andre enn det trofaste kultpublikummet. De beste Can-utgivelsene er trioen Tago Mago (1971), Ege Bamyasi (1972) og Future Days (1973). Litt på samme måte som Miles Davis holdt på med rundt Bitches Brew (1971) jobbet også Can med lange improvisasjoner over ulike tema i studio, som senere ble klippet sammen til låter.
NEU!
Neu! besto av de to multiinstrumentalistene Michael Rother and Klaus Dinger. Etter å ha fått sparken i en tidlig utgave av Kraftwerk, satte de seg rundt 1970 fore å lage noe helt annet. Og det klarte de. Ved hjelp av produsent Conny Plank spilte de inn debuten på fire dager. Neu! fra 1971 består av låter med rytmisk kjøremusikk, minimalistisk og repetitivt inntil det suggererende, men også av løst formulerte lydcollager. Denne malen la grunnlaget for de to andre platene gruppa spilte inn før de gikk hver til sitt i 1975. Neu!! hadde, mot alle odds, en viss suksess i hjemlandet.
KRAFTWERK
Om Kraftwerk kan regnes med i denne celebre gruppen er et åpent spørsmål. På de tre første LP-ene deres, som ikke gjorde spesielt stort inntrykk og som de selv nedtoner betydningen av, kan flere paralleller trekkes. Fra Autobahn i 1974 er sammenhengene mer subtile, men likevel tilstede. Det naive, gjennomproduserte lydbildet til Kraftwerk kan på mange måter sees som antitesen til kakafonien du for eksempel finner hos Faust. En fellesnevner er sansen for det elektroniske, fokuset på det det monotone rytmiske og få referanser til klassisk rock n’ roll-estetikk. Selv om resultatet på mange måter er annerledes, har Kraftwerk definitivt samme røtter som de andre krautrock-bandene
FAUST
Faust var mer musikkollektiv enn et klassisk rockeband. Med forskuddet på sin første LP muret de seg inne i et hus på landet i flere måneder. Resultatet av dette indre eksilet var den selvtitulerte debutplaten som kom i 1971. Den besto av en rekke særs eksperimentelle lydcollager og solgte minimalt. Faust So Far kom året etter og fortsatte trenden med en form for postmoderne brokker av lydinntrykk fra en potensiell skummel framtid. Men selv med dårlig salg hadde bandet skaffet seg et navn i kjennerkretser. De fikk kontakt med Virgin i England og lagde sin siste plate, Faust IV, der. Mot slutten av innspillingen brøt bandet sammen, og plata ble fullført av bare tre av originalmedlemmene.
Forsøk på oppsummering: Can er struktur i galskapen. Neu! er rytmer og lydmalerier. Faust eksperimentelle og anarkistiske. Kraftwerk er Kraftwerk. Disse og de andre krautrockbandene har influert mange artister. Bowie, Joy Division, Public Image Ltd, Radiohead, Queens of the Stone Age, Sonic Youth, The Flaming Lips osv. Paradoksalt nok, med unntak av Kraftwerk og delvis Tangerine Dream, har disse nyskaperne sett lite til penger og stjernestatus. Det har stort sett kopistene og lærlingene i den anglosaksiske del av verden gjort, i tett samarbeid med storkapitalen og det bestående som disse tyske ungdommene i utgangspunktet var så negative til.
(PS: Krautrock (kålrock) er noe britisk musikkpresse fant på, det hadde en klart nedsettende valør, farget av foreldregenerasjonens tyskerskepsis.)
Saken er hentet fra nå nedlagte Rille.no
Tekst: Kjetil Syverud
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog
Les også:
Plateanbefaling: Neu! – «Neu!»
Oslo Psych Fest 2015: Michael Rother plays Neu!, Harmoni + Solo Works og Destruction Unit
Oslo Psych Fest 2015: Acid Mothers Temple & The Melting Paraiso U.F.O + The Low Frequency in Stereo
Kraftwerk rundet av Roskilde 2013
Øya 2013: Kraftwerk – Et interessant dypdykk i gruppas ideologi
One thought on “Krautrock – vilje til eksperimentering”