Hva var det med 50-tallet?
For meg har 50-tallet alltid vært en litt vag periode. Elvis med de roterende hoftene. Skrikende jenter ved scenekanten. Noen andre karer med høye hårfrisyrer, skinnjakker og skumle snerr får jeg også opp på netthinnen. Jeg vet at det var på denne tiden det som skulle bli moderne populærmusikk i alle merkelige avskygninger tråkket sine barnesko. Så jeg skjønner at tiåret er viktig. Men fremdeles er det tåkete. Anse dette som et forsøk på lynkurs i voksenopplæring.
Hva var egentlig greia med 50-tallet?
Det viktigste med tiåret tror jeg handler om crossover eller det å krysse grenser, både musikalsk og menneskelig. Mens Europa slikket sårene etter andre verdenskrig, var 50-tallet preget av velstand og vekst i USA. Stadig nye grupper ble en del av middelklassen og fikk mer penger mellom hendene. Ungdom fikk lov til å drive rundt og være ungdom noen år før voksenlivet med jobb og familie slukte dem. Svarte amerikanere fra landsbygda flyttet inn til byene og begynte å jobbe i fabrikkene. Nye grupper av forbrukere skapte ny sosial dynamikk og etterspørsel etter nye produkter.
På begynnelsen av tiåret er populærmusikken ganske skarpt segregert. De svarte hører på svarte artister, de hvite hører på hvite. Grovt sett kan vi si at hvitt er lik pop eller country, svart er lik ulike former for blues og gospel. Jazz tar sin egen, mer akademiske retning med bebop. Begrepet rhytm and blues dukker opp på slutten av 40-tallet. Det er primært musikk for den urbane, svarte befolkningen i USA, mer rytmisk og livlig enn tradisjonell blues, gjerne med piano eller saksofon og etter hvert elektrisk gitar som hovedinstrument. Påvirkning fra jazz, gospel og elementer av kubansk musikk kan høres. Ray Charles er en viktig r & b-artist. En viktig gren innen countrymusikken i perioden var honky tonk, en mer upolert og røff variant med fokus på rytme og tekster om tapt kjærlighet og harde livsvilkår. Hank Williams er en av de viktigste og mest populære representantene her.
Sun Studio
Sam Phillips drev innspillingsstudioet og plateselskapet Sun i Memphis. Han spilte inn flere rhythm and blues-numre med svarte artister som han mente burde ha potensiale, men som ikke nådde opp hos et hvitt publikum. Han fabulerte om en hvit artist som kunne synge som de svarte sangerne. Elvis Presley dukket en dag opp hos Sun. Det ble ingen øyeblikkelig suksess. Ikke før han slipper seg løs etter en lang, ufruktbar dag i studio og etterligner svarte artister hører Phillips det han har vært på jakt etter. Den første låten som sitter er “That’s All Right”. Denne nye musikken får navnet rockabilly. Det er en blanding av rhythm and blues og country, eller ‘hillbilly music’ som den lett nedsettende samtidige betegnelsen var. Ekko var en viktig ingrediens på disse innspillingene. Mange rockabilly-låter bygger på bluesmønstre.
Musikalsk skifte
På midten av 50-tallet skjedde det et markert skifte musikalsk. Fire av de viktigste singlene som gikk til topps på hitlistene i USA på denne tiden beskriver godt hvordan ulike grenser ble krysset. Lastebilsjåføren Elvis Presley er allerede nevnt. Little Richard tok utgangspunkt i jump blues-tradisjonen fra New Orleans på sin “Tutti Frutti”. Chuck Berry hadde spilt en del country for hvite publikummere tidligere og brukte en gammel countrylåt, “Ida Red”, som grunnlag for sin “Maybellene”. Bill Haley kom fra storbandmiljø. Selv om han både musikalsk og aldersmessig var fra forrige generasjon hadde han nese for hva som rørte seg og spilte inn “Rock Around the Clock” i 1954. Det var imidlertid ikke før den var med i filmen «Blackboard Jungle» at det tok av. Publikum gikk bananas og danset i midtgangen under visning, og det ble opptøyer mange steder der filmen ble vist, blant annet i Oslo.
Noe av det mest spennende sosiale som skjedde på 50-tallet, og særs kontroversielt i USA, var at svarte og hvite (ofte tenåringer) begynte å høre på og danse til samme musikk og til og med samme artister. Dette var små, små skritt, men kanskje en kime til noe av borgerrettighetskampen tiåret etter. Her mener jeg også vi helt klart ser tegn som peker mot det moderne og demokratiske slik det har utviklet seg i populærkulturen.
Selv om momentumet hos de to viktigste musikkformene rockabilly og rhythm and blues på mange måter hadde stoppet opp i USA da 50-tallet gikk mot slutten, hadde musikken satt kraftige spor blant annet i Liverpool og Detroit. Derfra (og andre steder) skulle den komme tilbake lett forkledt, med en fornyet kraft.
Forut for sin tid
Da sitter jeg her med en litt klarere oppfatning av hvordan musikkutviklingen på 50-tallet forløp. Det er interessant å se på hvor forut for sin tid mange av de involverte var ved å mikse ulike stilarter og således skape et eget uttrykk. Musikalsk er det han som minner mest om en moderne artist som appellerer mest til meg, nemlig Chuck Berry. Multitalentet fra St. Louis skrev strålende låter, var kanskje den mest innovative gitaristen dette tiåret og lå showmessig ikke noe tilbake for Mr. Presley. Han var en av de svarte artistene som lagde musikk som hadde videst appell, og har blitt nevnt både av John Lennon og Keith Richards som en av de viktigste musikerne på 50-tallet for dem.
Tekst: Kjetil Syverud