«This world is totally fugazi!»
I 1984 satte jeg på albumet Fugazi av Marillion. Jeg tok frem tekstene, hentet engelsk-norsk ordboken og prøvde å skjønne hva i all verden Fish sang om. Ble ikke veldig mye klokere etter endt lytting. Tekstene gikk langt over mitt 12-årig hode. Gudene vet hva Fish gikk på den gang. Men, et ord husker jeg godt, fugazi. Ordet ble visstnok brukt under Vietnamkrigen for å beskrive noe som gikk rett til helvete eller var «fucked up». Det kan også bety at noe er falskt. Hvilken betydning vektla gruppa Fugazi? Sikkert en miks av begge betydninger.
Fugazi dukket opp på slutten av 80-tallet, og var tuftet på restene av Minor Threat, et hardcore punk band Ian MacKaye startet i 1980. Et skikkelig DIY-prosjekt, som ga ut plater på MacKays eget Dischord-selskap. Minor Threat var inspirert av Bad Brains og Black Flag, to pionerer innen hardcore punken, der credoet var faster, harder, louder. Ian MacKaye hadde sett seg lei på dopkulturen, som preget punkemiljøet, og bestemte seg for å rendyrke en straight-edge-livsstil, som innebar null dop, alkohol, røyk og tilfeldig sex.
At det skulle bli en bevegelse var aldri MacKayes hensikt, og han tok senere avstand fra straight edge-kulturen. Ufrivillige eller ei, hundrevis av grupper ble influert av MacKaye de to neste ti-årene. Onward, med fetterne Peter og Torgny Amdam i spissen, er det mest kjente eksempelet her til lands. Gruppa oppsto tidlig på 90-tallet, angivelig etter at Peter Amdam var på en Youth of Today-konsert på Blitz i 1989, som 17-åring. Torgny forlot etter kort tid gruppa, og dannet Amulet. Peter fortsatte i Onward, samtidig som han var vokalist i Sportswear, et annet straight-edge-prosjekt.
MacKaye likte dårlig at Minor Threat begynte å bli populære, og etter noen ep’er og én fullengder ble bandet oppløst i 1983, drøye to år etter oppstarten. MacKaye konsentrerte seg om å drive plateselskapet Dischord noen år, for så i 1987 å starte Fugazi sammen med Brendan Canty, Joe Lally og Guy Picciotto.
DIY–estetikken var fremdeles inntakt. Ingen konserter skulle koste mer enn 5 dollar og ingen cd’er mer enn 10 dollar. Fugazi fjernet seg fra rett-frem-punken, ble mer nyanserte og i større grad opptatt av temposkifte og stopp/start-dynamikk. I tillegg blandet de inn elementer fra reggae og dub, som ofte resulterte i groovy rullende basslinjer fra Joe Lally. Guy Picciotto og MacKaye byttet på vokal-jobben, det skapte en fin variasjon, med Ians råe gutturale stemme mot Guys nasale (også vakre) stemme. Alt i alt, en kjærkommen endring fra Minor Threats tidvise ensformighet og evige primalskrik.
En kan lett beskylde Fugazi for å være humørløse, at de for ofte retter den moralske pekefingeren. Det overskygger ikke det faktum at de lagde noen knakende gode album, som fremdeles slår oss rett i bakken, 13 Songs (samler, 1990), Repeater (1990), Red Medicine (1995) og The Argument (2001), sistnevnte er jeg mest hekta på for tiden. Dette er det siste ordinære de albumet de ga ut. Fugazi var fremdeles aggressive og potente, og viste dessuten fram en mer melodiøs side. Tittelsporet er en fabelaktig poplåt. Sikkert riv ruskende feil i noens hardcore punk-ører, men vakkert i andres. Låta får en til å undre på hva de ville gjort på neste utgivelse.
Fugazi er aldri blitt offisielt oppløst. I 2011 lanserte Dischord «Fugazi Live Series», et online-arkiv som huser over 1000 liveopptak. Og like før jul i 2014 slapp de First Demo, en samling med uutgitte låter innspilt i 1988. Uttrykket er rått, tidvis rufsete, det var her det hele startet. Guy Picciotto hadde bare vært med i et par måneder, de låter likevel usedvanlig tight, og til å være demoer er dette svært imponerende. Vi får håpe at Fugazi kommer til fornuft og lager noe nytt snart. Vi trenger Fugazi mer enn noesinne!
Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog
