Plateanmeldelse: Wire – «Wire»

Av: Stian Bjørnsson Hope

Artist: Wire

Album: «Wire» (2015)

Plateselskap:

5

Wire har holdt koken i snart 40 år, riktignok med et par pauser og noen utskiftninger, siste skudd på stammen er Matthew Simms, som debuterte på det glitrende albumet Changes Becomes Us fra 2013. Nå er disse gamle postpunkgutta klare med sitt 13. album, simpelthen kalt Wire. Når en gruppe velger å gi ut et selvtitulert album langt ute i karrieren er det alltid fare for at de ønsker å vise hvem de egentlig er, ta tilbake sitt originale uttrykk og identitet.

For dem som kjenner Wire fra før er det neppe tilfelle, Wire har alltid gått sine egne veier og nekter plent å bli identifisert på bakrunn av tidligere bragder. De leier heller inn et coverband til å spille gamle låter på konserter enn å spille dem selv, det sier litt om deres musikalske integritet.

Når det er sagt har de ikke funnet opp det berømmelige hjulet på nytt heller. Wire tar opp tråden fra Changes Becomes Us, om enn noe snillere i uttrykket. Det er ikke like kantete som forgjengeren, mer poppete, og kan lett beskrives som gruppas mest tilgjengelige album, noe åpningslåten Blogging vitner om.

En kan lett bli forledet til å tro at de er blitt gamle og kjedelige (de fleste har tippet 60 år, foruten nykomlingen Simms), og det tar litt tid før de kommer skikkelig i gang. Men de skifter imidlertid retning etter hvert, fra og med Sleep-Walking, ca. halvveis uti, kommer Wires fordums glansdager virkelig til syne, og albumet blir bare bedre og bedre.

Albumet avsluttes med Harpooned, en mastodont av en låt på over åtte minutter, komplett med samples og forvridde gitarer. Noe som passer elegant til den noe psykotisk episoden som skildres i teksten: «Set fire to the kitchen, the damage was bad/I sat down by the fountain and went quietly mad».

Wire bør havne høyt opp på listen over årets plater i 2015.