Av: geirqviller Anmeldelser 27. april 2015

Josephine Foster, Richard Youngs og Richard Dawson

Jeg vil slå et slag for tre artister som jeg mener burde ha et større publikum. De er sangere og låtskrivere, men er mer eksperimentelle, spennende og rare.

Josephine Foster er amerikansk, men bor for tiden i Spania. Hun har gitt ut 13 album siden debuten i 2000. I tillegg til eget materiale synger hun også spanske folketoner, tyske lieder og har satt melodier til Lorca og Emily Dickinson. Hun synger med en tydelig vibrato, noe som virker litt gammeldags, men som gir sangene særpreg. Mot stemmen hennes klinger musikken ofte vindskjevt og uryddig, mens de andre ganger glir sømløst sammen.
Plateforslag: Hazel eyes, I will lead you (2005), Blood rushing (2012), I’m a dreamer (2013)

Richard Youngs er fra England (Cambridge) og har holdt det gående siden 90-tallet. Han har gitt ut ca. 50 soloplater og vært med på tallrike samarbeidsprosjekter, bl.a. med Neil Campbell, Matthew Bower og Alex Neilson. Platene og låtene hans varierer veldig og spenner mellom summende droner, skjærende gitarer, til innadvendte folkesanger. Fellesnevneren er oftest Youngs’ stemme som vever et varmt repeterende nett gjennom musikken.
Plateforslag: The naive shaman (2005), Autumn Response (2007) Beyond the Valley of Ultrahits (2010)

Richard Dawson er også fra England (Newcastle) og har 6-7 utgivelser bak seg siden debuten i 2007. Han er vel den som kommer folkemusikken nærmest av disse tre, men ikke den slepne versjonen. Han gauler inn i mikrofonen og serverer ramsalte skildringer av død og fordervelse mens han tramper takten og gyver løs på den akustiske gitaren sin.
Plateforslag: The Magic Bridge (2011), The Glass Trunk(2013), Nothing important (2014

Lytteforslag:

Josephine Foster: