Grydeland og Qvenilds metode

Tekst: Kaia Nielsen Kjøs / Foto:  Andreas Ulvo

Siden 2011/2012 har de to musikerne vært stipendiater ved programmet for kunstnerisk utviklingsarbeid. Vi ba dem fortelle litt om hva som gjemmer seg bak prosjekttitlene The HyPer(Sonal) Piano og Ensemble & Ensemble of Me – What I think about when I think about improvisation.

Qvenild: – Prosjektet mitt går ut på å elektronifisere flygelet på forskjellige måter. Å putte på elektronikk som gjør noe med lyden, uttrykket og muligheten for å lage lyd. Jeg vil utvide den soniske paletten på det akustiske instrumentet, og løse opp hva som er akustisk lyd og elektronisk lyd. Til slutt vet man ikke hva som er hva, fordi man tar det så langt fra utgangspunktet. Det er kortversjonen. Dette instrumentet bruker jeg til å spille og lage musikk med, rett og slett. Det er en viktig del av prosjektet; hvordan instrumentet farger komponeringsprosessen og liveprosessen, og alle de prosessene man er i som musikant, på en annen måte enn det ville gjort hvis det bare var et vanlig flygel.

Prosjektet ditt virker veldig fysisk, og på ett vis teknologitungt. Hvordan har du gått frem for å bygge dette instrumentet og lære deg å spille på det?

– Noe av prosjektet har vært å vise at det kan godt være teknologitungt, men ikke nerdete og kjedelig. Jeg har prøvd å åpne opp for litt skjødesløs omgang med elektronikk og prøve ut alle slags rare sammenkoblinger. Men man må jo forholde seg til at det er en musikkteknologi som lager ting. Jeg har lært meg å lage mine egne programvare-patcher, og så har jeg bygd noen mer elektroniske ting. Jeg har bygd en harpe med elektromagneter som spiller på strengene. Et litt sånn Reodor Felgen-prosjekt. Men det er jo når jeg setter disse tingene sammen, kobler det sammen, at det blir dét instrumentet. Det er jo et svært flygel i bunnen, og elektronikken blir en slags omgivelse.

– Jeg tror det er gråsonene som ligger inne i materialet som er mest interessante for andre å ta del i… Hva foregår der?

– Det stemmer jo at det i utgangspunktet er konkret; at jeg skal lage et instrument, men det handler jo like mye om musikken man skal lage med instrumentet, hvordan du bruker elektronikk. Jeg synes det er ganske mye rar bruk av elektronikk i live-sammenheng, så jeg hadde lyst til å prøve å si noe om framgangsmåter og tankeganger rundt dét. Det var et motiv i starten. Nå har det blitt mer personlig. Det griper virkelig inn i musikken og alt har blitt mer abstrakt enn det var i utgangspunktet, prosjektmessig. Det er selvfølgelig en teknisk bit. Men det er også en bit som handler om utøveren.

– I det siste har prosjektet tatt en ny vending som jeg synes er litt interessant, og som føles som et slags gjennombrudd. Den kom fordi jeg begynte å analysere meg selv på video. Eller: jeg tok opp en konsert og begynte å analysere den uten å ha en klar oppfatning av akkurat hva jeg skulle se etter. Det ble en slags skriveøvelse, hvor jeg bare skrev og skrev. Det ble et slags turning point, for jeg har hatt en motstand mot å utlevere hva jeg tenker, og jeg har ikke helt skjønt hvordan jeg skulle gjøre det. Så kom det opp en masse materiale som ikke var konkret i det hele tatt, et ganske abstrakt skriftlig materiale. Dette har jeg begynt å jobbe med og sette opp mot musikken. Det har kommet ut en god del av denne teksten, som jeg mener at sier noe mer om min prosess enn hvis jeg bare skulle sagt «så gjør jeg det og så gjør jeg det og så gjør jeg det». Håpet mitt er at en sammenstilling av teksten og musikken kan skape et rom for en mottaker til å skape seg en egen mening om hva jeg holder på med, i stedet for at jeg skal si det sånn veldig direkte. Jeg tror det er gråsonene som ligger inne i materialet som er mest interessante for andre å ta del i… Hva foregår der?

Kan man i det hele tatt kan uttrykke erfaringene fra arbeidet deres i et analytisk språk i en tradisjonell avhandling? Kan arbeidet omsettes i ord?

Qvenild: – Programmet vi er i etterlyser jo andre løsninger enn en analyse av det man har gjort i tre år. Da jeg kom fram til de teksttingene jeg jobber med nå, så tenkte jeg: «oj, hvorfor har jeg ikke gjort dette før?», for her er det noe interessant. Det tok lang tid å komme fram til en arbeidsmetode, fordi det er så vanskelig tilgjengelig kunnskap, selv for meg. Det er liksom ikke bare å spy ut setning på setning om hvorfor, hvordan og hvilke valg man har tatt. Det er veldig mye som er intuitivt, magefølelse og veldig masse greier som skal inn i det bildet der. Og så er dét, at med en gang man kan tillate seg å være abstrakt, så kan man også tillate seg å være sinnsykt konkret på noen ting, hvis man trenger å være det. Det er jo også en utfordring at noen ting vil man si veldig klart og tydelig, og noen ting vil man ikke, så man må vite hva som er hva av de to tingene.

– Det jeg mener den ene dagen, er jeg ganske sikkert ikke enig i, i morgen. Det har vært ganske viktig å finne en fin måte å illustrere den ambivalensen på.

Grydeland: – Jeg har egentlig vært opptatt av mange av de samme tingene som Morten. Å finne den måten å formidle refleksjonsarbeidet på som står seg best til det den skal formidle, både formmessig, men også på innhold. Vi opererer med veldig få sannheter, så det gjelder å finne en form på refleksjonsarbeidet som kan synliggjøre dét. Med én gang man lager noe i en mer konvensjonell avhandlingsform, ble det i hvert fall vanskelig for meg å se hvordan jeg skulle kunne synliggjøre at dét jeg snakker om er veldig flytende materie. Det jeg mener den ene dagen, er jeg ganske sikkert ikke enig i, i morgen. Det har vært ganske viktig å finne en fin måte å illustrere den ambivalensen på.

– Og som Morten sa, den tydelige hintingen fra programmet om at de helst vil ha noe annet enn noe som gir seg ut for å være en avhandling har egentlig vært veldig befriende, men også frustrerende. Jeg har aldri hatt noen ambisjon av å lage noen avhandling, men jeg har heller ikke visst hva alternativet skulle være. Jeg føler at jeg har kommet fram til det nå, jeg også. Jeg har vel også tenkt at musikken min, sånn den har blitt, har såpass mye refleksjon i seg at den er en dokumentasjon i seg selv. Hvis jeg rammer inn det jeg spiller ved å sette det i den riktige konteksten for lytteren, så burde det være mulig å se veldig mye av refleksjonsarbeidet jeg har jobbet med i prosjektet uten at jeg må si det. Hvis jeg begynner å si det, er det ganske sikkert mindre presist enn hvis jeg spiller det. Så det har vært litt viktig for meg å finne en form der dét er mulig: å klare å lage musikk som synliggjør refleksjonen.

– Prosjektet begynte som en studie i min egen arbeidsform i to helt spesifikke improvisasjonsensembler [Huntsville og Dans les arbres]. En stund lurte jeg litt på om jeg skulle prøve å lage analyser av det og peke på fellesnevnere i arbeidsformen min. De bandene er veldig forskjellige, men jeg syntes likevel det var fellestrekk som jeg var veldig interessert i å finne ut mer om. Jeg tenkte at analyser og intervjuer med bandmedlemmene; en sånn type tilnærming, ville sikkert være med på å avdekke det. Etter hvert fant jeg vel ut at det var mer interessant for meg å lage noen musikalske kommentarer til bandene enn å lage analyser, så prosjektet har egentlig utviklet seg til å bli et soloprosjekt der musikken baserer seg på ensemblemusikken. I stedet for at jeg analyserer, lager jeg mine solistiske tolkninger av ensemblenes musikk. Det har blitt musikk som kommentar til annen musikk. Jeg tror det har blitt mye mer tro mot musikken enn det jeg egentlig la opp til. Jeg la nok mer opp til et skrivebordsprosjekt, men det har blitt mye mer kunstnerisk.

Begge prosjektene skal munne ut i plateutgivelser i høsten. Har disse prosjektene vært viktige for å komme fram til noe nytt eller noe mer særegent ved dere som soloartister?

Qvenild: – Jeg håper i hvert fall det. Den store oppturen ved å gjøre et sånt prosjekt, er jo at jeg har hatt mye mer tid og ressurser til å drive med ting som ikke har blitt bra. Jeg har holdt på å knote med ting jeg har hatt tro på, men som er enormt tidkrevende. Teknisk utvikling av ting som programvare, analoge bokser, sammenkobling; ting som har tatt lang tid før det har begynt å virke. I en musikerhverdag funker ikke det, for da går du fra prosjekt til prosjekt. Du har kanskje én dag i mellom, og så må du bare få noe opp og gå som er bra og du kan bruke. Nå har jeg tenkt at jeg kan gi meg selv to år før det skal låte bra. Teste ut masse rare ting. Det føler jeg at har kommet veldig inn i den plata.

– Det har blitt et veldig annet uttrykk enn det ville blitt hvis jeg skulle laget den samme plata for to år siden, uten det instrumentariet. Plata har blitt en slags manifestasjon av min stemme akkurat nå, ikke mer, men gjennom det instrumentet. Det føler jeg fungerer helt annerledes nå. Instrumentet er et filter, på en måte. I stedet for at det er et verktøy, er det også en ting som griper inn i musikken. Så jeg føler absolutt at prosjektet har endret mitt uttrykk.

– Det at jeg kan si noe om det, tror jeg også er med på å informere hvordan jeg utvikler musikken. At refleksjonen rundt det jeg holder på med gjør det mulig å ta andre veier enn jeg ellers tror jeg ville klart.

Grydeland: – Jeg hadde vel en ambisjon om at prosjektet skulle gi meg et tydeligere bilde av hva slags utøver jeg er, og det synes jeg egentlig at det har gjort. Jeg har mye større oversikt over hva jeg holder på med og kan si noe om det på en annen måte enn jeg kunne før. Det at jeg kan si noe om det, tror jeg også er med på å informere hvordan jeg utvikler musikken. At refleksjonen rundt det jeg holder på med gjør det mulig å ta andre veier enn jeg ellers tror jeg ville klart. Det har helt klart endret meg som utøver, men kanskje tydeligst gjennom at jeg har blitt sikrere på hva jeg holder på med. I tillegg synes jeg at prosjektet har generert musikk på en annen måte enn jeg så for meg før prosjektet begynte. Jeg kan ikke se for meg at soloplata ville blitt til uten prosjektet.

Hvordan jobbet du før, og hvordan jobber du nå?

– Jeg tror at jeg i større grad er i stand til å lage meg fornuftige rammeverk for improvisasjonen når jeg jobber solo. Jeg er veldig opptatt av å finne rammeverk for å etablere et spillerom som fungerer, som gir mening, som er akkurat fleksibelt nok til at man kan fylle det med noe nytt, men likevel stramt nok til at det gir retning. Det har vært det fellestrekket jeg har vært ute etter, å si noe om i de to bandene jeg tok utgangspunkt i. At de har hatt såpass definerte rammeverk, men likevel så åpne at vi faktisk kan gå inn i det og improvisere. Å klare å etablere et tilsvarende rammeverk når jeg spiller solo – det synes jeg prosjektet har bidratt til. Det hadde jeg ikke tidligere, og da endte jeg opp med å gjøre veldig mange forskjellige ting når jeg spilte solo, litt på lykke og fromme. Og det var ikke helt tilfredsstillende, rett og slett.

Er det dét du tenker på når du tenker på improvisasjon?

– Ja. Dét er det. Jeg lager rett og slett en ordbok der jeg nå er oppe i femti forskjellige begreper som på ulikt vis er med i bevisstheten når jeg spiller i ensemblene eller når jeg spiller solo. Ordboka prøver å si noe om og illustrere noen av de sidene ved ensemblene og solospillet som er relevant for hvordan musikken blir til.

Så egentlig tok jeg litt feil da jeg spurte om det var vanskelig å sette ord på det, på én måte, for du har jo laget en ordbok?

– Ja… Jo, det er vanskelig å sette ord på det. I hvert fall om du har som ambisjon å sette noen ord på det som står seg som absolutter. Det er veldig vanskelig. Men mer assosiative tanker omkring sider av det er absolutt mulig. Mine meninger samsvarer heller ikke nødvendigvis med de andre bandmedlemmenes meninger om den samme tingen. Formen må ivareta respekten for at det faktisk ikke er absolutter, men så lenge de ordene man bruker tar høyde for dét, så er det mulig å sette ord på det.

Tittelen ga meg assosiasjoner til Murakami. Hva er referansen her?

– Jeg er fascinert av tittelen. Jeg liker boka også, men primært er det tittelen jeg synes kler prosjektet mitt. Den omskrivningen av hans tittel. Jeg synes også den tillater at refleksjonene har den formen de kommer til å få. At de er litt flyktige, og kanskje litt motstridende. Det er rett og slett bare en liste over det jeg tenker på når jeg tenker på å improvisere, altså ikke nødvendigvis det jeg tenker på når jeg spiller, for jeg prøver å ikke blande de kortene der, for det er ikke alltid det er så fruktbart.

– Men jeg tenker jo veldig mye på hva det er jeg holder på med når jeg holder på med det jeg holder på med, og de tankene peker i alle retninger, og det er fint og det er bra, og jeg synes at den tittelen kler den formen som dokumentasjonen og tankene kommer til å få.

 MUSIKKTIMEN er en samtaleserie om musikk og arrangeres i samarbeid med Norges musikkhøgskole. Neste runde kan du høre Henrik Hellstenius og Håkon Stene snakke om musikk som hverdagslyd, på Hovedbiblioteket mandag 11. mai kl. 17.30.