Blind Willie Johnsons «Dark Was the Night (Cold Was the Ground)» ble sendt ut i universet med Voyager 1 i 1977
Kanskje sitter i dag noen små menn med grønn gåsehud på ryggen og hører Blind Willie Johnsons «Dark Was the Night (Cold Was the Ground)”. Denne ytterst gripende låten får kanskje de små grønne til å gjøre i buksene og dra enda lengre bort, eller de tar kontakt for å høre mer blues og gospel. Hva vet jeg, annet enn at denne låten ble sendt ut i universet med Voyager 1 i 1977, sammen med en symfoni av Beethoven, en fuge av Bach, en indisk raga og noen andre former for menneskelig genialitet. Denne, og de andre låtene han spilte inn fra 1927 til 1930, er noe av det råeste jeg kan tenke meg. Rett og slett overjordisk musikk.
Stemmen til Blind Williy Johnson har også blitt beskrevet som «the hellhound Robert Johnson feared».
Blind Willie Johnson ble født nær Waco, Texas i 1897. Syv år seinere mistet han synet da stemoren kastet etsende lut i øynene hans for å hevne at hans far hadde gitt henne bank. OK, ikke særlig bra start på livet dette, men hans musikalske talent skaffet han heldigvis noen kroner i hatten. Han spilte guddommelig bluesgitar, og brukte lommekniven på strengene noe som ga det karakteristiske klagende uttrykket.
Han var dypt religiøs og synger med kraft og skremmende overbevisning ut sitt kall. En sandpapirstemme, der du hører angeren, skyldfølelse og ropet om frelse. Stemmen til Johnson har også blitt beskrevet som «the hellhound Robert Johnson feared». Ja, dette er besettende musikk fra en primitiv virtuos med en unik tilstedeværelse. Hør «Praise God I’m Satisfied», «Jesus Make Up My Dying Bed» og «John the Revelator», du kan bare ikke unngå å bli frelst av denne musikken. Råere gospel har aldri blitt sunget.
Saken en er tidligere publisert på Sølvberget bibliotek og kulturhus
Tekst: Olav Nilsen
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
