Øya 2015: Courtney Barnett – Soberhetens litt for enkle enkelhet

Foto: Erik Moholdt

Første gang jeg hørte på Courtney Barnett føltes det som en åpenbar Øyabooking. Jeg så for meg gressplenene på Tøyen fulle av glade og dansende festivalgjengere, med sola i bakgrunnen. Alt burde legge til rette for en bra konsert på en bra åpningsdag på Vindfruen.

Tekst: Silje Ramleth
Foto: Tommy Østby

Barnett serverer oss indie-punkrock slik den skal være, og som passer ellers i onsdagsbookinga. Det som i mine øyne har gjort henne særegen, og derfor var noe jeg gleda meg til i år, er først og fremt tekstene. Hun har en stream of consciousness-tilnærming til låtskrivinga, og hun får lydbildet til å passe teksten på en finurlig måte i låtene. En historiefortelling man aller helst bør ha lest seg opp på for å forstå. Som i låta Avant Gardener som handler om en gang hun i terapi skulle ta i et tak i sin forfalne hage som hun sammenligner med naboens perfekte. Det hun får ut av det var et vepsestikk og en følgende allergisk reaksjon, pusteproblemer og et sykehusbesøk. Tankeflyten, som hun er kjent for i sine tekster, får meg til å både le og kjenne meg igjen. Det er nesten som om hun skriver om det man ikke tør innrømme selv, av typen man kan lese hos Norske Hemmeligheter. Låta Nobody Really Cares If You Don’t go to the Party er et godt eksempel: Når man føler seg ambivalent, har lyst til å gå ut, men aller helst har lyst til å bare bli hjemme – man kan like gjerne innse først som sist at festen kan ha det like gøy uten at du er tilstede.

Jeg skal ikke dra det det så langt og si at det var den posisjonen Barnett tok på Øya, men tanken slo meg midt i settet. Australieren er sjarmerende og gir akkurat det hun trenger å gi, men ikke så altfor mye mer. Sammenligna med det som er hennes debut-LP utgitt i år, Sometimes I Sit and Think And Sometimes I Just Sit, (haha) drukner konsertopplevelsen i et altfor røft lydbilde som ikke kler de poetiske tekstene. Jeg tar meg selv i kjede meg allerede etter andre låt. Publikum ser ut til å ha det hyggelig og nyte den sobre sceneopplevelsen med obligatorisk hælestamping i bakken – og det gjør tross alt jeg også. Det er bare noe som forsvinner når det ikke er tekstene som er satt først.

“Put me on a pedestal and I’ll only disappoint you”.

Jeg har nok tatt henne ubevisst på ordet, for nettopp Pedestrian at Best hvor tekstutdraget er hentet fra, ble spilt som siste låt. Jeg kommer ikke til å bruke denne opplevelsen mot Barnett, for jeg kommer til å følge henne videre. Det er noe karakterisk ved henne som oppleves som sjelden i dag og som er verdt å følge.

Foto:Tommy Østby