Øya 2015 – Lianne La Havas: Trivelig ettermiddagssoul
Tekst: Aslaug Olette Klaussen
Foto: Tommy Østby
Det er bare noen knappe uker siden britiske Lianne La Havas slapp Blood, oppfølgeren til Your Love Big Enough fra 2012. Dette albumet leker med elektroniske elementer, og beveger seg med det mer i retning neo-soul enn debutens roste folk-soul. På Amfiet scene, denne Øyatorsdagen skulle man imidlertid få mest av den folkelige utgaven. Trivelig nok.
Allerede i åpningslåta «Green and Gold» fra sisteskiva ble det klart at La Havas var mer Øyatypisk enn kanskje ventet. Det lød pent, pyntelig og så gjenkjennelig behagelig at det nesten ble kjedelig. Soulen var forvist til å backe noe som liknet det forslitte indie-folk-begrepet, og med det lett kunne mistenkes for å være skreddersydd for en ettermiddag i gressbakken. Ikke så galt det, egentlig. Men heller ikke så veldig spennende.
Det sto imidlertid ikke på sjarmen. Litt over midtveis i settet ba hun for eksempel om allsang på refrenget under «Grow«. Det ville være en overdrivelse å si at Øyapublikummet sang med. I hvert fall var det ikke hørbart rundt 15 meter fra scenen. Hun smilte likevel, og så ut til å være fornøyd med stemmene som må ha stemt i fremme ved scenekanten. Men det kunne gått så meget bedre.
Bedre kunne det også godt da hun blueset til soulpopen i den foregående «Tokyo». Under en lavere himmel kunne stemmen nådd høyere. På Øyas hovedscene ble den druknet i lyden som skulle løftet den.
Først da singelen «Unstoppable» kom som tredje siste låt utviste publikum mer enn høflig engasjement. Det holdt seg ut i påfølgende «What You Don’t Do«, før det igjen dabbet av, også på scenen. Selv ikke de nu-metalliske ut-av-karakter-partiene i avslutningsnummeret «Never Det Enough» fikk skikkelig sving på soulsakene.
La Havas har en stemme det ikke går for mange av på dusinet. Det er kanskje derfor en ellers så trivelig konsertopplevelse, også ble en liten skuffelse. Låtene klarte live ikke helt å holde hva stemmen lovet.
