Øya 2015 – Hvordan låter så Ride i 2015?
Tekst: Victor Josefsen / Foto: Tommy Østby
For den stadig voksende menigheten av shoegaze-elskere verden over har tiåret vi er inne i bydd på reunion-godbiter på løpende bånd. Av ulike årsaker var det mange av oss som ikke fikk sett våre helter live da sjangeren hadde sin storhetstid på slutten av 1980-tallet og utover på 1990-tallet. Noen kan unnskylde seg med at de simpelthen var for unge til å få det med seg, mens andre kun var for treg i avtrekkeren. Hvert år, helt siden My Bloody Valentine annonserte sitt comeback i 2008, har mange av oss håpet på at flere av ikonene fra denne tidsepoken skulle komme sammen igjen. Og slik har det heldigvis gått. Etter at My Bloody Valentine sparket i gang festen i 2008 har både Swervedriver (Swervedriver – Drone Lover & Mary Winter, Ferske spor uke 47/2018), Medicine, Slowdive og Ride gjort comeback (nye plater har vi også fått fra flere av dem).
Ride rakk å gi ut noen særdeles minneverdige plater og EP‘er på Creation Records før de ga seg. Den siste plata, Tarantula, kom i 1996, men bandet var visstnok oppløst allerede ved utgivelsestidspunktet. Med tanke på hvilken musikalske retning de beveget seg mot, var det kanskje like greit – de fleste Ride-entusiaster er nok enige om at bandet var best på begynnelsen av 90-tallet.
Hvordan låter så Ride på Øya i 2015?
Hvinende feedback, slik oppvarmet Ride et solslikkende Øyapublikum før selve konserten startet. Og mer feedback skulle publikummet få servert denne solfylte ettermiddagen. Heldigvis spilte Ride kun låter fra de tidligere albumene Nowhere (1990) og Going Blank Again (1992) og Ep’ene (’90, ’91, ’92), og ikke fra de mer renskårne, og skuffende, albumene som fulgte.
Mange regner My Bloody Valentine som det første shoegazebandet. Inspirert av Valentine, og den ny given, dukket Slowdive, Ride og Swervedriver opp, godt forankret i det støyende, men samtidig melodiøse, gitarøset til Valentine. «Leave Them All Behind», fra skiva Going Blank Again, slår an Øya-konsert-tonene. En kjent og kjær shoegaze-favoritt, vel gjennomført, det samme med de neste låtene, inkludert enda en klassiker, «Like a Daydream». Selv om sola varmet opp Amfiet, var det først med fjerde forsøk, «Seagull», fra Nowhere, at Ride virkelig ble skikkelig varm i trøya: Kontante trommer og energisk feedback-«jokking». God lyd.
Bortsett fra laidback attitude på scenen er ikke shogazeband kjent for å lage heidundrande sceneshow på konserter, det gjorde da heller ikke Ride i går. På typisk shoegaze-manér gjentok Andy Bell noen få ganger følgende til publikum i løpet av konserten, «Thank You», og det var det, nesten. Virkemidlene til band som Ride kan likevel være vel så forførende, med introverte kraft og fokus på uttrykket, enn f.eks. Florence Welch, som senere på kvelden løp rundt som en hundremetersløper og flørtet med pulikum, vel, det ble for mye av det gode.
En av Rides aller beste låter hadde gruppa spart til slutt, en av de beste låtene fra shoegaze-perioden, «Dreams Burn Down», som veksler mellom det storslagne, støyete og atmosfæriske. Trommene og gitarene går opp i en høyere enhet. Punch. Og fremføringen på Øya, og selve låta, viser hva som skiller Ride fra de fleste andre (ny)shoegazere. Ride trekker veksler på 60-tallet, og inne i gitarøset åpenbarer uimotståelige melodier seg, samtidig innehar låtene et eksplosivt spenningsnivå, synd at ikke hele konserten ble fremført slik, dog, Ride viste her virkelig scene-potensialet sitt.
«Drive Blind», fra den roserøde EP’en, satte prikken over i’en, og på tampen er gitarstøyen så heavy at det for en stakket stund sender tankene til My Bloody Valentines konsert på Norwegian Wood, som førte at flere publikummere røsket med seg pikk-pakket sitt og rømte fra åstedet. Øya-publikkummet er av et annet kaliber.
2015-utgaven av Ride, slik de fremsto på Øya, har mye bra samlet på et brett, dessverre snek det seg inn en del uforløst snerk, på det i utgangspunktet så iørefallende samlebåndet. Er så Ride fortsatt relevant i 2015? Ja, høydarne fra Øya-konserten synliggjorde det, dessuten, ingen låter som Ride, samt, de har påvirket, og påvirker fortsatt, veldig mange shoegaze/støyband. Om de lykkes på plate, er dog et annet spørsmål.
Kilder:
Beautiful Noise – fin shoegazedokumentar fra Eric Green