Øya 2015: Amason
Tekst: Brage Tuflåt / Foto: Stian Schløsser Møller
Amfiet, fredag 14. august
Det føltes helt riktig å sette Amason inn som første band ut i Amfiet. De spiller fløyelsmyk popmusikk med innslag av folk. De veksler mellom å synge på svensk og engelsk. Amanda Bergman Mattson, også kjent som Hajen gir festivalpublikummet den myke og behagelige starten de trenger. Det er etablerte musikere dette her, kjent fra andre band, og ordet supergruppe blir gjentatt til det kjedsommelige.
Overgangene mellom sangene er gjort med finesse, etter åpning med N.F.B via Margins, som høres ut som en blanding av tidlig The Cardigans (les «Emmerdale») og The Carpenters, til den knallgode og psykedeliske Älgen. Kombinasjonen av rask trommetakt og lange svevende synthmelodier fungerer veldig bra.
Så lander vi i en bøtte med sirup. Elefanten, hvor Gustav Ejstes synger, høres ut som en Kent-ballade, og det ender ikke der. Amason mener nemlig at det er på tide med en cover av Foreigners I Want To Know What Love Is! For all del, det er en elskverdig sang, men de velger å gjøre en kliss lik cover! Hvorfor? Da er det enda godt de redder seg inn litt med å spille Angelo Badalamentis Laura Palmer’s Theme fra Twin Peaks.
Bassist Petter Winnberg har en nydelig stemme, noe han får vist på Went To War og i duetten med Hajen på Kelly. Det skaper en vakker symbiose. Amason avslutter med Yellow Moon hvor Hajen synger klokkerent i de høye tonene, og det er en sterk avslutning på en ellers ujevn konsert. De burde kutte ut klisset.
Du kan låne musikk av utøvere nevnt i saka, bare søk her.
