Øya 2015 – Jenny Hval: Summertime madness
Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Stian Schløsser Møller
Provoserende
Jeg er ikke blant de største tilhengerne av vulgære og provoserende uttrykk. Ikke fordi det nødvendigvis støter meg, men det treffer gjerne bare ikke. Apocalypse, girl, Jenny Hvals nyeste skive, er derimot en overraskelse sånn sett; under lyttinga har jeg notert at jeg synes at artisten får det politiske og det vulgære til å bli poetisk, og jeg har nikka iherdig både til rytme og tekst.
Troverdighet
En annen egenskap ved Apocalypse, girl jeg har bitt meg merke i, er at Jenny Hval i denne rare miksen framstår som troverdig, antakelig nettopp på grunn av den mektige sammenblandinga av mørkt, rart, sårt og hardt; det er jo et menneske som formidler dette! Jeg var svært spent på om denne troverdigheten ville holde seg på konsert.
Jeg forestilte meg Jenny Hval ankomme scenen med sitt isdronning møter jordnær kvinne-utseende. Men det korte, lyse håret er gjemt under en lang, flerfarget parykk. Alle hun har med seg på scenen har også parykker, både bandet, som ellers er anonymt bekledd, og de tre Lady Gaga-lignende koristene som blir introdusert som «The apocalypse girls». Sceneshowet består av mye beføling og teaterblod og minner raskt like mye om performance som konsert.
Sommerapokalypse
Scenen er ellers fylt av sommerlige kulisser, og når «The apocalypse girls» som et «pauseinnslag» framfører en sur versjon av Lana Del Reys «Summertime sadness», blir en av Hvals intensjoner med sceneshowet synlig. Sommerapokalypsen slår oss rett i ansiktet, noe artisten dessuten ved et par anledninger framhever selv ved å nærmest unnskylde seg for at konserten er skummel (for så vidt betimelig da konsertstart er kl. 15 og det antakelig er barn i publikum).
Innpakka artist og låter
Mens Jenny Hval avslutter med «The battle is over», blir hun av «The apocalypse girls» surra inn i toalettpapir, parykken faller og blottlegger en kort, blå manke. Og etter at hun har takka for seg, forklarer hun at toalettpapiret er en brudekjole, noe som kunne forsterka budskapet i låta:
«Statistics and newspapers tell me I am unhappy and dying, that I need man and child to fulfill me, that I’m more likely to get breast cancer.»
Men på tross av mektige tekster og ellers gode låter som blir båret av en god sangstemme, er det kun showet vi husker etterpå. Selv hadde jeg fått mer (eller bare noe annet?) ut av en strippa framføring av materialet, låtene er sterke nok til det og ville slik framstått som mer troverdige i stedet for å være skjult bak blodig barbie- og cupcake-estetikk. Men hva skal man forvente av en multikunstner?
Sjekk også:
