Platenanmeldelse: Odd Nordstoga – «Dette landet»

Odd Nordstoga

«Dette landet» (2015)

Universal Music

Siden 2004, da ei venninne fra Leikanger insisterte på at vi alltid skulle høre «Luring» på fest, har jeg vært Odd Nordstoga-fan, og jeg gleder meg alltid veldig til ny plate. Samtlige utgivelser har mange gode kvaliteter, selv om ikke alt alltid er gull og det også finnes en del tull. Det er ikke til å komme bort fra at jeg liker Nordstoga mye bedre på de tungsindige låtene som for eksempel «Min eigen song» og «Når du kjem til meg» fra Pilegrim (2008), enn de lystige og liksomgøyale «Femten songar på ei gong» fra Heim te Mor (2006) eller «Mademoiselle» fra Luring (2004). For å ikke snakke om Bestevenn (2011), plata som jeg kan bli rørt av bare jeg tenker hardt nok på den.

Denne gang er det David og Ivar Vogt fra Real Ones som produserer, mens Stein Versto igjen har skrevet noen av tekstene; noe som umiddelbart høres ut som et bra utgangspunkt. Men jeg har ikke blitt så glad i singelen «Kunsten å gå», den blir for munter og slentrende. Lalalalalalala. Det er jo ikke dette Nordstoga er best på – var det slik plata skulle bli? Heldigvis ikke.

Dette landet er fullt av skildringer av mennesker og natur, flertydige lyriske lengsler og hverdagslig dramatikk. Her er det mer slit enn glede. Tekstene er kanskje mindre åpenbare enn tidligere og det kler låtene. «Kom heim» er den fineste norske melodien jeg har hørt på årevis, og også kanskje den mest gåtefulle teksten av sangene skrevet av Versto:

Når månen stig mellom trea / og berget dekkjest av is / Eg leitar i blinde / etter det som set fri / Eg minnest den gongen / då du og eg var vi / År går, år går / Kom heim til menneska, venn / Kom heim.

Den sangen er alt jeg trenger å høre på i år. Også «Aleine», «Song om fred» og «Hemmelighet» (sistnevnte ikke helt ulikt Bjella, og med en veldig overraskende falsett) viser Nordstoga seg som en landets fineste historiefortellere og melodimekkere.

På «Diesel og bensin» manifesterer Nordstoga igjen sin kjærlighet til Bruce Springsteen, bilen, traffikkromatisering og gleden av sommer, vind og solbrune kinn i en up-tempo, lettere gladlåt. Det er helt okai og ganske fint, men det er kanskje finest i siste vers når det ikke er så fint mer og vendingen skjer.

Ta ikke fra oss det vonde, for det er det vonde som gjør alt så fint, synger Bergen Mandolinband på låten «Granitt». De har helt rett.

Anmeldelsen er tidligere publisert på  Musikkbloggen – Bergen Offentlige Bibliotek

Om skribenten:

Charlotte Myrbråten er musikkanmelder i Klassekampen, teateranmelder i Bergens Tidende og Aftenposten. Tidligere redaktør for Fett, nå redaksjonsmedlem. Dj i Radiofront på NRKP2. Arrangerer klubbkonseptet Full Pop på Landmark i Bergen. Prosjektleder for Bergen Leser på Bergen Offentlige Bibliotek.

Sjekk også:

Odd Norstogas Bestevenn i «Vaffelhjarte»

Real Ones: En oppløftende låt om separasjon

Real Ones feirer 18-årsjubileum

Real Ones & Kaizers Orchestra

Bruce Springsteens «Nebraska» ble fremført på Litteratursymposiet i Odda

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog