Av: admin Anbefalinger 3. november 2015

De amerikanske post-rockerne Caspian har arbeidet fram et storslått album

På sin nyeste fullengder "Dust and Disquiet" (2015) har de amerikanske post-rockerne Caspian arbeidet fram et storslått album, spor fylt med kraft, dynamikk og variasjon – musikk som gir følelsen av noe langt større enn deg selv.

Albumet åpner melankolsk med låten “Separation No.2” der tonene av horn, strykere, bass og gitar virvler vakkert sammen før den strømmer inn i neste spor “Ríoseco”, en nesten åtte minutter lang låt som forsiktig bygges opp mot det grandiose før det hele tas nedpå igjen. Etter dette sporet skjønner man at her er det bare å holde seg fast – at «Dust and Disquiet» er plate som vil by på noen intense musikalske opplevelser.

Det er ikke til å komme utenom at post-rock kan være vanskelig å få Hvermansen interessert i. Det kan være uinteressant for mange å bruke ti minutter på å høre på ett spor (for det meste uten vokal). Post-rocken har heller aldri hatt noe kommersielt gjennombrudd verd å snakke om (kanskje med unntak av Sigur Rós). Sjangerartistene, som Tortoise, Mogwai, Explosions in the Sky og Godspeed You! Black Emperor (for å nevne noen) må sies å ha vært mer kritikeryndlinger, med appell til svorne fans.

Velger man å bevege seg inn i dette musikkuniverset blir man fort hekta, og man kan få seg noen særdeles sterke musikkopplevelser. Med sine røtter i rockens mest spennende subsjangre; krautrock, progrock, støyrock, jazz og elektronisk musikk kan det nesten ikke gå galt. Men sjangerens (for det meste) instrumentale uttrykk, med vekslinger mellom det stille og det eksplosive, høye musikalske tetthet og utradisjonell bruk av instrumenter og effekter krever sitt.

Slik er det også med «Dust and Disquiet». Denne utgivelsen krever din fulle oppmerksomhet. Plata er bandets fjerde fullengder hittil, og Caspian returnerte til Q Division Studios i Somerville, Massachusetts for å spille inn albumet – tilbake til studioet hvor de spilte inn den kritikerroste plata «Waking Season» (2012) og et nytt samarbeid med produsent Matt Bayles. Innspillingen ble en slags healingprosess for bandet etter at en av grunnleggerne, bassisten Chris Friedrich, døde i 2013. Bandet ønsket og trengte å fortsette med å lage musikk – formidle sin historie gjennom sine låtstrukturer (og tekster).

Caspian sin nyeste utgivelse er en produksjon preget av dynamikk og finesse med stor variasjon fra spor til spor, låtene er spekka med følelser, lyder og klanger. Vi får majestetiske, storslåtte komposisjoner med vektlegging av tekstur og crescendoer, noen spor beveger seg mot post-metal, mens låten “Run Dry” en stillferdig “ordinær” vokalbasert låt, samt “Aeternum Vale” en klassisk (fingerplukking-gitar)låt – plata er variert.

Man gisper nesten etter luft på de mest kraftfulle partiene før det hele roes ned igjen. Og godt er det, for en lytt på denne plata er en intens affære følelsesmessig – det svisjer fra tristessen til euforien på et øyeblikk. Man kjenner seg nesten utmattet og sorgfull når de siste tonene fra den monumentale «Dust and Disquiet» feider ut. Gladtrist, for det er virkelig fint å svinne hen i Caspians mektige lydlandskap.

[soundcloud url=»https://api.soundcloud.com/tracks/219156109″ params=»color=00aabb&auto_play=false&hide_related=false&show_comments=true&show_user=true&show_reposts=false» width=»100%» height=»166″ iframe=»true» /]

Dust and Disquiet er utvilsomt en plate verd å bli kjent med.