Kamasi Washington på Victoria – Nasjonal Jazzscene

Av: Lars Junge Foto: Tommy Østby

Tidligere i år ga Kamasi Washington ut en av de mest ambisiøse jazzplatene på lang tid: trippelalbumet ”The Epic”, via plateselskapet Brainfeeder (som er eid av den eksperimentelle elektronikaartisten Flying Lotus). Albumet er nettopp nettopp det: episk, og kommer nok til å havne høyt oppe på mange lister over årets beste utgivelser. Det var for øvrig også den første trippel-CD’en undertegnede har kjøpt siden 90-tallet. Bittert nok kom platen ut på vinyl nå nylig, til tross for tidligere meldinger om at en trippel vinyl ville bli for dyrt.

Det går knapt knapt an å lytte til platen i sin helhet uten å utløse et epileptisk anfall. Men små doser går fint. Hør disc 1. Ta pause i noen timer, lytt deretter til disc 2 og så videre.

Saksofonisten Kamasi Washington er en del av et slags jazzkollektiv i Los Angeles der alle deltar på hverandres plater. Han har spilt med klassiske artister som Wayne Shorter og Herbie Hancock, men er kanskje mest kjent for å ha bidratt på plater av artister som Thundercat, Flying Lotus, Nas, Lauryn Hill, Kendrick Lamar og Raphael Saadiq – for å nevne noen.

Nasjonal Jazzscene minner litt om danskebåten med mahogny-inventaret og all messingen, men om man er tidlig og sikrer en god plass er lyden god i det rektangulære lokalet. I kveld er det utsolgt, og vi som var tidlig ute for å få sitteplasser kan bare glemme å få sett noe dersom vi blir sittende. Det er folk i alle aldre som virrer rundt med rødvinsglass og smarttelefoner. Mange høye, tynne menn kledd i høyhalsede genserer og briller med mye styrke. Det dogger på brilleglassene.

Merchboden har greit utvalg til jazzkonsert å være. Den triple vinylen er til salgs for den nette sum av 40o kr. Trippel CD, en trist, hvit t-skjorte av simpleste kvalitet med et dårlig trykk på, og sist men ikke minst: et nydelig art print av turné-posteren (som undertegnede kjøpte).

Bandet entrer gudskjelov scenen presis. På slaget åtte kommer hele gjengen ut på den relativt lille scenen. To trommiser: Tony Austin og Ronald Bruner Jr., Miles Mosley på kontrabass, Brandon Coleman på tangenter, Ryan Porter på trombone, en kvinnelig vokalist: Patrice Quinn og sjefen sjøl, Kamasi Washington.

Han er en rørslig kar som får tenor-saksofonen til å se liten ut. Han hilser oslopublikummet velkommen og er i godt humør. Washington forteller små anekdoter fra oppveksten mellom låtene. De har overskudd og byr på seg selv, til tross for at de er midt inne i en lang europaturné. Deres første, får vi opplyst.

De ser kule ut på scenen. Washington selv i en klassisk afrikansk kjortel, på hans høgre side har han den kvinnelige vokalisten, en senete dame med en stemme som er like dyp som utringningen. Pianisten veksler mellom flygel? en Nordstage 2, og en såkalt keytar som han bruker gjennom hele konserten.

Miles Mosley imponerer og spiller kontrabass med mange effekter, blant annet wha-wha pedal og fuzz. Han spiller også ofte med bue.

Den ene trommisen, Ronal Bruner Jr. er et kapittel for seg selv. Han er bror av Thundercat og spiller ofte med ham i livesammenhenger (sjekk youtube). Han har i tillegg spilt med artister som Randy Crawford, The Temptations, Diana Ross m.fl.

Strengt tatt hadde det holdt med én trommis. Det blir litt kakafonisk i lengden med to trommiser som ønsker å overgå hverandre. Jevnt over hadde det vært deilig med litt luft i låtene, men det blir det lite av. Det er hva det er. Midtveis i konserten kommer kveldens gjesteartist, Rickey Washington, Kamasis far, ut på scenen. Han spiller tverrfløyte, og deltar på flere låter ut konserten.

Høydepunktene er en låt som er tilegnet Kamasis bestemor, «Henrietta, our Hero», og den siste låten før ekstranummeret, en sang som skal ha blitt spilt i begravelsen til Malcolm X. Det er en av låtene der sangerinnen Patrice Quinn slipper til med sin voldsomme vibrato. Ellers i konserten har hun en tendens til å drukne litt i veggen av lyd. Mixen kunne vært bedre og pianisten kunne gitt henne mer plass.

Det blir et heftig sett som strekker seg over to timer. Alle i orkesteret får sin tilmålte tid til å vise hvor briljante de til å traktere sine respektive instrumenter, men det er Kamasi Washington som er den ubestridte stjerna. Det er han som er sjefen.

Utenfor minner Oslo om Murmansk. Det er surt og kaldt – i sterk kontrast til musikken vi nettopp har opplevd, som er presis og varm.