Østfrost – Vi liker mystikk
Eksklusive bilder tatt fra Østfronts konsert på Isak i Trondheim tidligere i høst. Foto: Tor Egil Leirtrø
Østfrost slapp sin debut-EP for tre uker siden på labelet No Forevers og spilte nylig konserter under Iceland Airwaves Music Festival 2015. To gode nok grunner til å intervjue gruppa.
Av: Victor Josefsen
Hvorfor tok gruppa navnet Østfrost? Hva tror du?
Østfront gir deg hele seks seks alternativer å velge blant.
Vi liker litt mystikk, men et av følgende utsagn er korrekt:
A) Sola står opp i øst og er en varm ting. Frost er jo en kald ting. Derav navnet Østfrost.
B) Vi var alle hekta på filmen «Frost», men kunne ikke bruke det navnet. Så da slang vi på en tilfeldig kompassretning og dermed Østfrost.
C) Østfrost er et forkledningsnavn for Østfront, noe som gjenspeiler det politiske innholdet i musikken vår.
D) Østfrost inneholder mye godt. Øst som India, Kina og Vietnam, som er fine reisemål. Ost som i blåmuggost, camembert og Prima Donna. Frost som i vinteren, den gode årstiden for å skrive musikk. Hadde det vært sommer hele året, hadde vi neppe orket å henge på øvingsrommet.
E) Det er ingen bandnavn som ligner på Spotify, så da er vi de eneste som kommer opp når du søker på oss.
F) En i bandet er fra Frosta, men snakker en salig blanding av trøndersk og østlandsk. Han er egentlig Østfrost persona.
– Nick Cave and The Bad Seeds’ «Push The Sky Away» er favorittskiva nå for tida.
Hvordan lager dere egentlig låter?
– Bandet startet med at Ane (vokal) og Håkon (bratsj og gitar) begynte å lage låter sammen, så de første låtene våre bærer preg av det. Nå jobber vi mer kollektivt og lager låtene sammen med hele bandet. I studio spiller vi inn en del live, for eksempel låta ”I don´t Want To Stop” fra den nye EPén. Samtidig leker vi oss også med å legge flere lag, gjerne bratsj, perkusjon, gitar, vokal og det vi har for hånden.
– Vi har aldri egentlig forholdt oss til sjanger, så vi lager det vi synes låter fint, sier Ane.
Hva vil dere formidle med musikken deres?
– Vi tenker at hver låt skal være en enkeltstående greie, kanskje som en slags musikalsk utvidelse av hvordan vi har det, sier Håkon.
– Til nå har vi hatt ganske klar tematikk på tekstene. Jeg synes det er litt kjedelig med tekster som bare har fine ord å synge på, sier Ane.
Eksklusive bilder tatt fra Østfronts konsert på Isak i Trondheim tidligere i høst. Foto: Tor Egil Leirtrø
EPén er produsert av Kenneth Ishak og Simen Halseth.
Hvordan får man Kenneth Ishak til å produsere for et totalt ukjent band og hva har Kenneth og den andre produsenten Simen Halseth tilført debut EPén?
– Vi kom i kontakt med Kenneth via Ruben Nesse i plateselskapet Brilliance. De to produsentene har hatt ulik tilnærming i innspillingsprosessen. Kenneth valgte å ikke blande seg så mye inn i musikken, men kom med noen idéer som løfta låtene. Simen spratt rundt i produsentstolen og la blant annet en kul slidesolo på ”Wooden Floors”, sier bandet.
Hva er favorittskiva deres og hvor nært opptil synes dere EPén er?
– Nick Cave and The Bad Seeds’ «Push The Sky Away» er favorittskiva nå for tida. Vi har ikke noe mål om å likne på dette eller noe annet, men plata er sjukt bra, sier bassist Ken Erik.
Dere har nylig spilt på Iceland Airwaves – hvordan var det å stå på scena på en slik renommert festival?
– På Island spilte vi for et helt nytt publikum, hvor ingen hadde hørt musikken vår før. På den ene konserten vår dukket det blant annet opp en kineser, som gjerne ville at vi skulle komme å spille i Hong Kong. Så det håper vi å få til, sier trommis Ola Even.
– Når vi først kom på Iceland Airwaves rakk vi bare å se Beach House, til blandet mottagelse blant oss fire, før vi kranglet.
Har dere noen røverhistorier fra Sagaøya eller er dere like fattet som musikken deres?
– Lørdag kveld under festivalen bestemte vi oss for å kjøre en feiring med bare oss fire. Når vi først kom på festivalen rakk vi bare å se Beach House, til blandet mottagelse blant oss fire, før vi kranglet. Det endte med at en stakk ut på pønke-elektronika konsert med Nah og to andre sovnet under konsert med Rozi Plain. Konserten med Rozi Plain var ifølge den fjerde ”den beste konserten på hele festivalen”. Men hvis man ser på den lange musikkhistorien med alle dets elleville røverhistorier er vi vel ganske fattet, selv når det sklir litt smått ut, forteller Ken Erik.
Hvilke andre litt ukjente norske artister kan dere tipse oss om som dere mener fortjener litt oppmerksomhet?
– Det skjer mye spennende på den norske scenen for tiden. Vi har, nesten ved tilfeldigheter, endt opp på konsert med Jessica Sligter de siste månedene og synes helt klart hun er en av Norges mest undervurderte artister i dag. Sist vi spilte i Trondheim spilte også Hey Gloria support for oss. Det er utrolig sterke låter fremført med en nerve man kan lete lenge etter, sier Ane.
– Et tredje band er trondheimsbaserte Snøskred, som var i vinden etter debutplata deres i 2012. Nå er halve bandet skifta ut og en ny plate slippes på nyåret. Singelen de slapp i høst tyder på at det er en begivenhet musikknorge virkelig burde glede seg til, sier Håkon.
Hva skjer fremover med dere?
Vi liker jo å være mystiske, men her er tre ulike scenarioer:
A) Vi spiller konserter, lager vakre nye låter, lager en musikkvideo og begynner på vårt debutalbum.
B) Vi får vel et gjennombrudd og etter det reiser vi verden rundt, spiller konserter, har livvakter og spiser deilig mat.
C) Vi blir med i Cirque du Soleil og livnærer oss som flyvende akrobater.
Sjekk også:
Singelpremiere: Østfrost – Wooden Floors
